Vi er øyeblikk klar for avreise, men lurer nå spent på hva som venter oss. fikk mail i går fra Cusco om at 3500 turister sitter fast i nærheten av Machupicchu. Det regner så vanvittig nå. Mulig det er El Nino. Så får jeg melding i dag, onsdag om at det er unntakstilstand i Sao Paulo i Brasil p.g.a ekstrem vær. Dette blir spennende. Avgang fra skolen natt til søndag.

LØRDAG KVELD: Vi er klar for avgang kl. 23.45. 6 stk tar fly fra Bergen og resten fra Stavanger. Vi satser på gulvet noen timer på Sola. Tar rett og slett en ferje tidligere for å være på den sikre siden i snørværet som har rammet Haugesundsregionen i dag. Vi satser på +25 i Lima søndag kveld. Lander rundt kl 23.00 norsk tid, 17.00 lokal tid.

Da er vi paa plass saavidt i Lima i Peru i 25 gr. Shorts og Tshirt. Det begynte helt vanvittig paa Karmoy. En snoerstorm med null sikt og ingen broyting paa veiene. Dype spor i veien og kraftig sidevind gjorde at vi saavidt sneiet brua paa Bokn. Jostein, kontaktlaerer stod i kontakt med ferja, den ventet 5 minutt, dermed kom vi oss over kl 01.15. Gulvet paa Sola flyplass er ikke helt bra aa ligge paa, men hva er alternativet? Etter det har alt gaatt bra. Litt forsinkelse i Stavanger pga av avising av vinger. Ellers har alt vaert i rute. Flyturen over Atlanterhavet er laaaaaaaang, ca 13 timer og 3 maaltider med egen skjerm til hver med et utall av filmer aa velge mellom. Tror noen av oss fallt for siste om Michael Jackson. Ved ankomst Lima sto byraaet og ventet. Egen buss kjoerte oss til hotell ned mot Stillehavet. Fint og rolig hotel, noe vi trang etter en saapass lang reise.

Dagen i dag startet for noen av oss med joggetur ned til Stillehavet. Sonja stilte opp, stod og ventet paa groenn mann. (eller var det en annen mann). Plutselig ser jeg henne nede for telling. Hun traakket over og maatte kaste haandkleet. Ser ut som et vondt overtraakk. Heldigvis for henne blir det ikke Machupiccho. Vi fikk beskjed i gaar at det blir minst en maaned foer de har reparert veiene og jernbanelinjen. Litt trist for oss, men det er saa mye bra igjen at dette legger vi bak oss og ser framover. Samtidig faar vi nok et altnernativ i Cusco istedet. Byen var jo engang inkahovedstaden, det gjoer at det er mange historiske ting aa forsyne seg av. Formiddagen i dag har vi hatt en liten bytur til sentrum av Lima. En time er ikke mye, men litt shopping ble det. Naa er vi kommet til bussstasjonen. Faar her beskjed om at bussen gaar to og en halv time senere. I tillegg maa den gaa en kjempestor omvei om Arequippa. Normalveien til Cusco er stengt pga av ras og oversvoemmelse. Det ser ut som det blir en tur med full av spenning og overraskelser. Det tar gruppen paa strak arm. Fantastisk stemning til tross for 25 timer i buss som naa staar foran oss. Fikk og mail fra Brasil naa om at der er det og vanvittig med regn hehehehe.

Cusco her i sol og fint vaer. Alle vaermeldinger sier regn, regn, regn i 10 dgrs varselet. Det ble en lang busstur som forventet. 26 timer. Bussen var veldig god med sete som nesten ble liggeseng. Utpaa formiddagen kom det jeg ventet paa, ved passering 4300 meter, kom hodepine og oppkast. Mange saa ut som levende spoekelser. Ei besvimte og rett ved siden av meg satt en indianerfamilie og spydde. Alt dette er kjennetegn paa hoydesyke. Heldigvis gaar det noksaa fort nedover, dermed ble det bedre. Etterhvert som vi naermet oss Cusco ble flomoedeleggelsene stoerre og stoerre. Det var grusomt aa se skadene. Vi har jo innfunnet oss med at det var ikke vaar tur aa komme til Macchupiccho denne gang, men ble veldig overrasket da reiseselskapet vi bruker her i Cusco og som arrangerer hele Peru biten, ga oss tilbake alt det som Machupiccho kostet oss. Det vil si 140 dollar. De kunne glatt skyldt paa Force Major, altsaa naturkatastrofem jordskrelv eller krig. Dermed hadde vi ikke faatt fem oere(Sol) igjen. Tror de fleste syntest det var sterkt. Ved aa bruke lokale reisebyraa, tjener vi ganske mye inn paa turen. De fleste var nok litt slitne i hodet i gaar kveld, men fikk oss litt mat. De fleste sover naa. Kl er 8 her lokalt. I dag tar vi en liten bytur og blir litt kjent med inkahovedstaden Cusco. Jeg vaager aa si at alt er bra, om noen kjenner litt paa loes mage og litt hodepine. Peru-mage er helt normalt i foelge Erling Borgen. For noen kanskje i meste laget, siden de klarte å tette doen på rommet.

Idag onsdag har vi hatt en koselig dag med sightseeing i Cusco, sett en del spor fra inkaenes tid, besøk på indianermarkedet og til slutt kjempemiddag på indiansk restaurant. Det blir ekstra stemning når 6 indianere fyrer opp musikk fra Andesfjellene. Vi drar tidlig i morgen, kl. 6.30 og skal kjøre med privatbuss 7 timer til Puno. Så er det rett ut på Sivøyene og fra og med det starter alle opplevelsene. Til nå har bare vært forberedende til “livets tur”.

takk for komentarer, det er alltid koselig og disse formidles videre.

Da har vi hatt en nydelig alpakkamiddag her i Puno. Minner litt om sau, men mye mildere og bedre i smak. Klokka her er 22.00. De fleste har funnet hotelrommet. 50 mil i buss kjennes. Vi startet fra Cusco kl. 07. Det vil si vekking 5.30. Det gikk mer innpå oss nå under bussturen å se alle ødeleggelsene flommen har gjort. Tusener av indianere har mistet hjemmene sine og bor nå i provisoriske telt. Veiene var oversvømt, kun lyktene stod igjen som et skremmende symbol på det som har vært. Landskapet er vakkert, helt irrgrønt og frodig.

Etter ankomst Puno og innsjekk på et 5 stjerners hotel, bar det med båt ut til Siv øyene. Vi fikk først en oversikt over deres kultur. Så prøving av indianerklær. De fleste så ikke ut. Teacheren fikk skikkelig sjangs på en av indianerdamene. (mennene var ute på jakt).

Veldig gøy der ute. Men det spørs hvor lenge indianerne vil bo der. De hadde TV og solpanel, men alt blir tungvint med tanke på hvordan samfunnet ellers er innrettet. Litt artig å se pondusen på damene. Jo fetere de var, jo mer satte mennene pris på de.

I morgen, fredag setter vi kursen mot La Paz i Bolivia. Fremdeles flott stemning i gruppen og Peru magen har gitt seg mer eller mindre for de fleste.,

Fredag kveld. Vi har kommet frem til Casa Alliansa, Misjonsalliansens hospits i Bolivia. Alle har fått sin seng og nå venter vi på pasta fra en fastfood restaurant. Reiseleder puster lettet ut. Alt klaffet. Det vil si vi vet jo ingenting på forhånd om guide og buss møter frem om morgenen. Det vil si det var ny buss som skulle frakte oss videre til grensen Peru-Bolivia. Der stod igjen ny buss for å frakte oss til La Paz. Peru-buss hadde ikke lov å kjøre i Bolivia.

Som sagt alt klaffet og nå skal vi bo her i 6 døgn. Her er masse regn. Det vil si frem til 14.00 er det sol, men så kommer regnet. Vi ble ganske stille alle sammen et par timer før La Paz. Veien forsvant og ble til en stor fossende elv. Ingen våget å kjøre over før et par store lastebiler med stein, våget seg frampå. Vannspruten stod opp over bilene. Sjåfør spør så meg om det er ok at vi kjører. Jeg nektet først, men da en rutebuss krysset elva, sa jeg ok. Gjett om stemningen var spent i bussen. Hermed kalles linjen BRO extrem.

Ferjeturen over Titticakasjøen er spesiell. Busser og biler fraktes over i prammer med en liten påhengsmotor, mens passasjerene må ta små fritidsbåter. Myndighetene har villet bygge bru her, men da streiket indianerne. De ville i så tilfelle miste arbeidsplassen sin.

Det beste av alt med dagen i dag, var at sjåføren kjørte oss helt frem til La Paz. Dermed slapp vi kaoset med at 20 stk skulle over i taxier og finne gjestehuset.Vel fremme møtte 6 norske voluntører oss som hjalp til med innkvartering og bestilling av pizza og pasta.

Lordag: Saa har vi gjort unna et av “highlightsene”. Kjempedag i dag her i La Paz. Etter en kjempegod frokost som hushjelpen her Bertha hadde laget i stand for oss, dro vi til stedet utenfor La Paz der de leier ut 4 hjulinger. To paa hver og 2 timers tur i fjelllandskapet i Bolivia. Jeg tror det var nok tid. Det tar skikkelig paa aa holde disse paa veien. En liten regnbyge, men det er saa varmt her at det gjoer ingenting. De fleste av oss har allerede svidd oss. Solen er saa vanvittig sterk i 3400 meters hoyde. Vi steg idag ca 700 meter. Faktor 30 holder faktisk ikke.

Etter firhjuling dro vi rett i dyreparken. Den laa ca 10 minutts gange fra stedet vi leiet firhjulingene. Her kunne vi se dyr fra hele Soer Amerika. Condoren, stoerste fugl paa dette kontinentet, gjorde inntrykk der den brettet ut vingene sine. Ingen tvil om hvem som var konge. Vi saa blandt annet puma, jaguar, boaslanger og mye mye mer. Det kostet kr 3 aa komme inn. Prisene her er saa lave. En taxitur som hjemme ville kommet paa kr 150, koster her kr 16. Det blir kr 4 paa hver. Siste del av dagen dro vi til San Miguel. Det er den rike bydelen av La Paz der mange av spansk herkomst bor. Det er greit aa ha sett stroeket, butikkene har flotte varer. Men det blir nok kjekkere aa handle i selve sentrum av byen. Gjoer regning med at det blir tid til det paa mandag ettermiddag. Programmet naa fremover blir tett. Gjengen er fantastiske aa reise med, maa bare vaere aerlig aa si at det er nok den aller beste jeg har reist med. Samholdet virker saa sterkt. Alle er positive. Det gjoer at jeg ogsaa stortrives her i Soer Amerika og gleder meg til aa la de faa oppleve alt det som er igjen.

Hei alle kjente og kjaere! Geir sier at vi har det bra, og det er faktisk helt sant! Vi koser med alpakka, spiser alpakka og har det fint med hverandre:) Geir sier vi maa sjekke ut nattlivet her, men i morgen er det opp klokken 6 for dodsveien, saa vi er fornuftige og nekter plent! Vi planlegger aa ta det igjen i Rio, naar Geir har lagt seg istedet!

Vi savner dere ikke, men vi er utrolig glad i dere alle! Kos dere med vinter og sno, mens vi koser oss med aa bli brune og roed!

Store Boliviaklemmer fra Malene, Malin, Maria, Sonja, Jenni og resten av BRO paa tur!<3

Ps! Er du fornoyd naa mamma Austrheim?

Søndag 7. februar. Det ble en spesiell bursdagfeiring for Caroline. Opp kl. 6.15. Allikevel var balllonger på plass og kake. Tror aldri hun vil glemme denne dagen. Kl. 07 var det avgang med minibusser for dansk frokost og henting av utstyr for “dødsveien på sykkel.” Frokosten smakte fortreffelig den, men lite som minnet om dansk. Men han som arrangerer slike turer, er dansk. Minibussene kjørte oss opp i 4700 m høyde. Først ble alle grundig informert om sikkerheten. Bl.a bruk aldri frembrems først, da kan du stupe og ta salto over styret. Det er ingen føringskant og stuper du til feil side, kan stupet være 500 m rett ned. En annen viktig regel er at det er venstrekjøring her. I tillegg skal syklisten alltid ha sykkelen på venstre side. Skulle det oppstå en krisesituasjon med møtende bil, skal syklisten kaste sykkel utfor stupet og ikke seg selv. Jeg tror nok denne regelen var mye viktigere for 3 år siden da veien var åpen for trafikk og dette var hovedveien ned til lavlandet mot Amazonas og Brasil. Rundt kl 9.45 var vi klar for avgang.

Veien gikk først 20 km i ganske bratt nedoverbakke på asfalt. Allerede etter 5 minutt fikk vi første advarsel. 4 kors var satt opp til minne om 4 i en bil som kjørte utfor veien i forrige uke. Hele de 7o km er full av slike minnesmerker. Omtrent hver 10 dag, var det ulykker før her. Det har blitt mye mindre etter den nye veien ble åpnet for 3 år siden. Når det gjelder sykkelulykker, så kan det skje, men da er det syklisten selv som ikke har fulgt spillereglene. F.eks et israelsk par som ga alt sykkelen kunne gi og kjørte rett ut et stup. Vår gruppe oppførte seg eksemplarisk. Ikke noe tull. Ingen kappkjøring eller stygge forbikjøringer.

Sier seg nesten selv hva som da kunne skjedd når man ser bildet av veien. De første 20 km går på asfalt og med vanlig trafikk. Det er en veldig god følelse å sitte å ri på sykkelen nedover og nedover og nedover. Rett og slett en frihetsfølelse hvis man ikke ser på stupet til høyre uten noe form for vern. Faren her er at farten kan bli for stor. Syklene er laget for ekstrem belastning, så bremsene er helt topp.

Det som vi idag regner for selve dødsveien, er gamleveien som består av grus og steiner. Det kreves full konsentrasjon hele tiden. Hendene verker, armene blir pinnstive og rumpa er umulig å sitte på et par døgn etter det er over.

Det rister i hele kroppen, men det er verdt det. Etter 1 time kom varmen. Vi stilte opp godt kledd, men etter 1000 høydemeter ned, kjennes nesten varmen som følelsen når en går ut fra flyet i Syden. Det blir bare varmere og varmere. Etterhvert går landskapet over fra å være et månelandskap til jungel. Vi er i begynnelsen på Amazonas. Kl. 13 fikk vi lunch av firmaet som arrangerte opplegget. Da var vi omtrent halvveis. Veien ble bedre siste del av dagen. Det vil igjen si full konsentrasjon. Plutselig tok en stor stein framhjulet. Faren nå er og at man er blitt såpass trygg at man kan ta større sjangser. Jeg har opplevd slike fall på to tidligere turer. Tro det eller ei, ikke ett fall på gruppen vår. Jeg tror nok de fleste satte pris på små fossefall som fallt over veien. Det frisket opp ettersom temperaturen kom opp i 35 gr.

Vi kom ned til lavlandet kl. 16.00 og da bar det rett til et hotel for dusj og middag. Turen tilbake til La Paz gikk i de tre følgebilene vi hadde. Tror nok noen opplevde trafikkulturen på vei hjem som ubehagelig. Sjåførene har en helt annen måte å kjøre på, en machomåte som ikke er bra. Det gjelder ikke store busser, men minibusser der guttene skal tøffe seg for norske jenter. Vi var tilbake her kl. 21.30. Nå er klokka 00.45 og alle utenom meg har sovnet for lenge siden. Jeg sover ikke så bra i høyden, men klarer meg godt med 5 timers søvn. I morgen, mandag komme en ny og spennende dag med fjelltur opp i 5400 meter.

Heisann. Dette er Karianne, datteren til Geir. Jeg vil bare informere om at alt er forholdsvis bare bra med hele gjengen utenom Geir og Karoline. De har ligget med diare og feber siden i går ettermiddag. I går var vi på Chacaltaya. En utrolig flott opplevelse, men veldig tungt pga høyden. Vi var 16 stykker som fullførte turen opp. Idag, tirsdag, har vi besøkt forskjellige bistandsprosjekter. Det er fantastisk å se at den hjelpen de får fra Norge nytter. Så kommer nye problemer, igjen…HJELP!! Vi må allerede reise i morgen kveld klokken 19:45 til Santa Cruz i sør Bolivia. Bussene går ikke pga flom. Det gjør at vi kun fikk plass i morgen kveld på flyet og på Dødstoget på torsdag formiddag. Foreløpig vet vi ingenting om overnatting i Brasil. Denne endringen medførte at hver deltaker fikk en merutgift på kroner 700. Værsåsnill mamma og pappa, sett over penger!

Geir på banen igjen. Den siste setningen overfor, var nok ment som en liten spøk fra Kariannes siden. Jeg tror vi foreløpig ligger innefor budsjettet. Jeg og 4 andre sliter med mage. Hadde doktor her i går og fikk beskjed om atjeg har fåt en infeksjon i magen. Men nå har han kjørt i meg 4 forskjellige medisiner og antibiotika, så jeg er optimist. Samtidig holder jeg meg og de 4 andre hjemme i dag for å samle krefter. De andre kjører opplegg på El Alto i dag. Der skal de bl.a besøke bistandsprosjekter og skoler hvor fadderbarna går. Skulle gjerne hatt en dag til i La Paz, men Bolivia er Bolivia. Så vi må bare være mobile. Dette er jo og en backpack reise og da må vi være forberedt på sånt. Når detgjelder turen videre, så ikke forvent for mye blogg før vi er i Bonito på tirsdag. Jeg skal prøve å holde dere oppdatert så sant det er mulig. Men vil ikke at noen skal være engstelig hvis jeg ikke har klart å komme meg på nettet.

Men verden gaar fremover. Foerste som moette oss i resepsjonen paa hotellet i St Cruz var internett. Dermed er vi klar for ny rapport. Takk foerst av alt for alle komentarer. Elevene leser de og koser seg. Stemningen i gruppa er bra om vi i gaar ble utsatt for et nytt ekstremt press paa psyken vaar. Kl. 17.30 skulle bussen hente oss for avgang til flyplass. Den kom selvfoelgelig ikke foer kl. 18.00. Vi maatte vaere paa flyplass senest kl. 18.45. Trafikken stod nesten bom stille i La Paz. Vi ankom omtrent paa rett tid, med da ble det fullt kaos. Vi ble sjekket inn hos feil selskap. Pass var innlevert og kofferter avlevert. Vi skulle fly med TAM og ikke Aero Sur. Vi klarte aa faa orden paa tingene vaare igjen og kom oss til TAM skranken. Der satt verdens sureste damer og skulle booke oss inn. Kun 15 kg pr passasjer. Og vi som har langt over 20kg hver pluss haandbagasje. De var fast bestemt paa at de aldri skulle gi seg. Vi hev utav koffertene alt vi kunne. Tok paa oss fleecegensere og ytterjakker og saa ut som vi skulle til vinter-Norge istedetfor St Cruz med 25 gr. Gjett om det tok tid. Hver koffert ble grundig veiet gram for gram og selvfoelgelig ble det kluss med bagasjetager og boardingkort. Det viste seg at vi hadde 25 kg for mye. Det kostet oss den store sum av kr 140. joooooooho.

Vi hadde 55 minutt paa oss og mens vi stod i koen kom meldingen: gate closed. Jeg svettet. Alle svettet. Saa fem minutt foer avgang bar det inn i security. Der ble jeg av alle tatt i kontrollen. Jeg hadde glemt en kjoekkenkniv i ryggsekken. Vi kom paa plass. Sinte flyvertinner kjeftet paa elevene. Vi hadde visst for mye haandbagasje. (det hadde vi jo).

Saa klar for avgang. Heldigvis var elevene forberedt. Flyplassen ligger 4000 m over havet og luften er saa tynn at flyet trenger dobbel saa lang rullebane. Det er nesten uvirkelig. Det foeles som om flyet aldri kommer opp i luften. Naar det saa endelig gjoer det, saa gaar det nesten ikke opp. Alt sammen pga for lite lufttrykk. Det viser seg at alle fly faar kun lov aa lette herfra med 25% av bensinkapasiteten. Fly som gaar fra La Paz til USA maa nedom St Cruz for aa fylle opp tankene. Vi landet her en time senere. Buss stod klar og tok imot oss. All bagasje maatte opp paa taket. Det var ca 45 minutt aa kjoere inn til hotellet. Dette igjen var greit, ikke den store standarden, men ok. Vi tok oss en kort tur paa byen for “fastfood.” Jeg er begynt aa komme meg igjen. Maatte ha noe salt etter to doegn paa vann og cola. Medisinene virker. Det samme gjelder de andre som slet litt.

Naa gaar toget videre kl. 12. Vi vet foreloepig lite om fredag og loerdag, vi er jo egentlig 2 doegn paa forskudd. Men min gode venn Ronaldo i Bonito, har lovt oss aa finne paa en loesning. Naar han sier det, vet jeg det blir det. Men hva???? Det er karneval i Brasil til helgen og alt er fullt. Dette blir spennende. Skal proeve aa holde dere oppdatert hvis mulig. Inne i Pantanal er det ikke dekning.

Loerdag ettermiddag. Tro det eller ei, ingenting har gaatt galt. Alt er bra med oss. Ronaldo sto klar inne i Bolivia og tok imot oss kl. 07.50. Han hadde da reist i 6 timer dagen foer og saa overnattet her i Comumbo bare for aa ta imot oss slik at alt skulle gaa bra. Jeg maa bare si det som det er, jeg kjente en stor klump inni meg da han stod der. For han tar ingenting ekstra av elevene vaare for aa gjoere dette. Han loste oss gjennom grensestasjonene, hjalp oss med trygg pengeveksling og kjoerte bagasjen og 7 stk til hotellet ca 15 minutt kjoering inn i Brasil. Vi andre tok taxi. Hotel America skulle vi bo paa sa han. Da tenkte jeg noe stort og flott. Men det var heller motsatt. Et lite gammelt krypinn. 5 stk paa 3 mannsrom. Men i noeden gaar alt. Jeg hadde jo forberedt de paa aa sove i parken i natt. Her er rundt 30 gr. Skikkelig varmt og en luftfuktighet som slaar oss helt ut.

Togturen startet som nesten alt i Bolivia en halv time for seint. Vi maate sjekke inn bagasjen og betale ekstra for den. Det er greit, 4 kr fra hver staar vi i. Men for sikkerhetsskyld tellte jeg antall foer jeg betalte. Det manglet en. Fullt kaos. Alle maatte inn igjen og kontrollere. Malene sin manglet. Da er det en eller annen som proevde seg. Masse fint sikkert i kofferten til Malene. Vi hadde ikke 1. klasse billetter, men nummeret under det. Det vil si at setene er behagelige. Man kan legge seg godt ned. Bare etter 15 minutts kjoertur forstod vi alle at valget vi hadde tatt om aa fly var helt riktig. Veiene var helt oedelagte, de sto under vann og langs veikanten laa veltede bussera. Huser stod under vann og det vil gaa lang tid foer infrastrukturen er i orden. Jeg tror de fleste fikk minner meg seg for livet. Nesten hele ettermiddagen og kvelden skulle indianere selge mat eller et eller annet produkt som ingen trenger. Jeg tror de fleste ennaa hoerer stemmene som roper ut i det store intet: Limonade. Ungdommer fra Bolivia tok frem gitaren og sang. Men stoerst inntrykk gjorden nok moetet med armish people. Mange av disse hadde vaert i ST Cruz og handlet. De bor langt soer i Bolivia i egne ghettoer. “Far selv” kom ned til meg og slo av en prat. Han fortalte om hvordan de levde og praktiserte sin religion. Ingen bilder i kirkene, ingen musikk, alle menn maa gaa i store hatter og overhall uten glidelaas. Kvinnene i sorte kjoler og store hatter. Det er som aa oppleve middelalderen. Han var imoetekommende og hyggelig. Smilte og lo, men ble alvorlig da jeg spurte hva som ville skje med soennen hans som satt fremme om han giftet seg med en av vaare jenter. Da ville gutten ble ekskludert fra familien for alltid. Det var ingen naade og ingen tilgivelse. For alltid. Tenk for en straff. Jeg blir daarlig. Gutten han var jo akkurat paa jentene vaare sin alder og han var pen. Tror ikke jeg skal si mer.

I kveld begynner karnevalet her i Brasil. Foerst barnetoget og saa manneprosesjonen kl 21.00. Det er absolutt noe for dere moedre. Tror jeg maa engang arrangaere samme turen bare for foreldre til tidligere elever. Manneprosesjonen er altsaa bare menn som kler seg ut og danser som damer. Dvs ikke i utgangspunktet transversitter eller homofile, men menn som synes saant er goy. Saa overdriver de sikkert, dermed kan jeg tenke meg hva stemning det blir med samba, orkester og dans. Kl. 23.30 ikveld gaar selve hovedparaden gjennom byen. Tror dette blir goy. Jeg har aldri sett et brasiliansk karneval. Vi faar altsaa tre. Ikveld, tirsdag i Bonito og loerdag den store avslutningsparaden i Rio. Folk kommer jo fra hele verden for aa se den. I tillegg har vi faatt fotballkampbilletter i Rio neste soendag paa verdens mest kjente fotballstadion, Maraccana. Tro det eller ei> DET ER FINALE DER MED 100 000 mennesker> Men det vet ikke elevene ennaa. For jeg har ikke faatt endelig pris av han som ordner alt for oss i Rio. Vi skal sannsynligvis sitte der hvor sambatrommene er som verst. Der danser brasilianerne og slaar paa trommer hele kampen og foettene vaare vil kjenne hvordan hele tribunene danser i takt med sambatrommene.

Innetid i kveld blir nok kl 01.00. Jeg setter naa veldig strenge krav til sikkerhet. Vil ikke ta noen sjangser. Derfor gaar vi sammen til prosesjonene. Det staar jo turist i pannen vaar. I tillegg vet vi at kriminaliteten er stoerre under karnevalet. Det vet elevene og har faatt en grundig innfoering i dag. Kl. 9.30 i morgen, soendag setter vi kursen et par timer nedover. Der vil vi moete smaa aapne lastebiler med seter bak paa lasteplanet og tak. Disse kjoerer oss saa en time igjen inn i villmarken. Siste melding igjen derfra var at vi ikke kunne ligge i hengekoyer, men maa ligge i telt. Lodgen var oversvoemmet. Det igjen gjoer at vi har mange mer muligheter for villmarksopplevelser naar det er mye vann. Det er da mye mer krokodiller. Vi skal jo bl.a bade med disse. Krokodiller liker best fisk. Saa neste oppdatering vil skje tirsdag kveld, men da er det natt i Norge.

Tirsdag kveld.

Da er vi på plass i Bonito, en koselig liten by halvannen dags busstur fra Sao Paulo. Det er varmt, 28 gr i kveld kl. 20.00. Hele gruppen har det bra, litt murring i magen, men det hører med.

Vi dro inn i villmarken i Pantanal lørdag morgen. Først minibuss i halvannen time, så begynte kjøret bakpå lastebil. Veiene var grusomme. Det humpet og vi ble nesten kastet fra den ene enden på lasteplanet til den andre. Det viste seg at det var minst 5 ganger så mye vann i år, enn fjoråret. Jeg kjente meg nesten ikke igjen. Alt var under vann. Siste del av de to timene på lastebil, måtte skje i båt. Det var umulig å bruke veinettet.

Fremme på campen, langt inn i villmarken, hadde de satt opp teltleir for oss. To og to. Vi tok en natt. Det ga ikke mersmak. I stedet fikk vi ligge de to siste nettene på lodgen som vi bruker normalt. Den ligger under vann, men sovesalen i andre etasje er intakt. Dermed fikk vi to netter i hengekøye. Stemningen ut til lodgen var trolsk. Båter fraktet oss ut i mørket. De styret unna store trær og busker og fant frem til elven som igjen førte oss til lodgen. Det å sove her var en opplevelse for seg selv. Så langt vekk fra byens larm en kan komme. Ingen mobildekning eller internett. Eneste lyden var plasking fra små krokodiller under oss ellerapekatter i trærne. Opplegget her inne bød på varierte opplevelser. Piraiafiske, ridning, elvepadling på ringer, ettermiddagssafari og kveldssafari. Vi fikk se en del dyr og ikke minst masse fugler. Ikke  minst fuglene har gjort Pantanal kjent. Totalt nærmere 1350 forskjellige slag ifølge vår guide. Den flotteste er nok Tulkanen med sitt store nebb og kledd i alle regnbuens farger. Men det var nok krokodillene som var artigst å se. Jeg tror ikke ungdommene kom på det, men overalt hvor de svømte, så lå krokodillene ikke så veldig langt unna. Men de er overhodet ikke interessert i menneskekjøtt. De kan forsyne seg akkurat så mye de vil av fisk.

Tirsdag morgen fraktet traktor oss ut denne gang til lastebil. Vannet hadde sunket litt, men ennå var det umulig å kjøre helt inn til stedet vi var. Traktoren vred seg i vannet og kjørte seg fast, men den har heldigvis en ekstra gear som ble koblet inn og som  fikk oss opp igjen.

Turen ned hit tok 7 timer. De fleste har nå lært seg å sove der det er mulig. I kveld er det avslutning på karnevalet i Brasil. Klokken er nå 00.40. Alle skal være inne til 01.00. Det har med sikkerheten å gjøre og ikke minst så skal vi tidlig opp for å gjennomføre neste del av programmet, snorkling i verdens vakreste elv.

Onsdag kveld. Så ble det ingen snorkling allikevel. Vi våknet til et forferdelig regnvær, et slikt regnvær som sannsynligvis ikke hadde tenkt å gi seg på lenge. Dermed våget de ikke å la oss snorkle. Vi satser på at det går bra imorgen før vi setter nesen mot Rio. Jeg så for meg en kjedelig dag med bok her i Bonito, men så viste det seg at det var mulig å ta dagstur av alle ting til Paraguay. Ja, hvorfor ikke? 150 kr er da ingenting i forhold til hva vi fikk igjen. Det er ikke hver dag vi kommer til Paraguay. Turen tok 3 1/2 time. Der var et kjeeeempesvært shoppingsenter med alle merkevarer som finnes i verden til en veldig god pris. F.eks Canon speilreflekskamera som hjemme koster 6500 kr, kostet der kr 2000. Da med full garanti. Etter kjøpesenteret ble vi kjørt til markedet i byen. Der var ca 1598 nillebutikker. Et virvar, men et eldorado for de som liker sånt. Alt er bra med gruppen. Stemningen er fin. Tror mange gleder seg til Rio. Det blir jo veldig spesielt denne gang med karneval og finale i fotball. Rio er jo byen over alle byer. Ingen kan måle seg med den. Stemning, miljø, Copacabana………. I morgen torsdag kjører vi rett til snorkling og derfra rett til byen Campo Grande med minibusser. Det er ca 4 timer. Derifra drar vi med stor buss til Rio i 24 timer. Bussen er kjempefin med en slags senger. Så det er ingen å grue seg for. Men jeg våger ikke å love mer rapport før Rio Hostel.

RIO her. Lørdag morgen. Alle har det bra, selvfølgelig litt slitne etter så mange timer i buss. Klokken har såvidt passert 08.00 og 15 stk er på vei til hanggliding. Det er ganske sterkt, siden vi kom her kl. 23.30 i går kveld og så dro vi rett på byen. Fredag kveld på Lapa er kjent som verdens største utested. Og det var det. Folk overalt, musikk og dans og gatekjøkkenboder overalt. Det kan være farlig. Jeg ble forsøkt ranet, men hadde dessverre ingenting i lommene mine. Tar vi forholdsregler, pleier det å gå bra. Jentene fyller opp BHen med penger, så der har de en fordel. Vi var tilbake her kl. 01.30. Det er nesten for varmt. Veldig fuktig som ig jen gjør at det er vanskelig å sove. Hostellet her, Rio Hostel på Sancta Teresa, fungerer greit. Vi fikk et 10 manns rom, resten må dele rom med andre. Tror noen synes en er spesielt nifs. Han ser ut som en hippie fra 60 tallet med rastafletter og klær i jamaicafarger.

Det ble heldigvis snorkling til slutt i Bonito. Elven var krystallklar. Poenget her er bare å la seg dra med av strømmen. Så er det bare å observere fiskene i alle regnbuens farger, hvit sannbunn og grønt gress hvor fisken beiter. Noen ville sikkert hatt litt mer action, bl.a undertegnede, mens andre syntest det var akkurat passe.

Vi kjørte i minibusser fra Bonito til Campo Grande. Deretter over i stor, god og romslig buss. Setene er nesten senger. Så mange av oss sov oss frem til Sao Paulo. Så var det nye 6 timer i samme buss frem til Rio. Jeg føler meg nokså trygg på at de fleste er ferdig med buss for en stund. Jeg lurer på om vi er oppe i 7000 km nå. Det er bare et anslag, men ikke så langt fr a sannheten. Haugesund – Roma er vel på 2500 km. Tirsdag 23. febr er det ny busstur, men den tar bare 6 timer. Det er jo ingenting, bare en middagslur, så er vi fremme.

Lørdag – Hanggliding

Hei alle sammen!

I dag våknet mange svette jenter og en gutt med sommerfugler i magen! Vi skulle jo hangglide over Rio! Det var spent stemning i bilen på vei til take off. Vi lurte alle på hvordan dette skulle gå. Etter å ha fått instruksjoner og skrevet under på skumle papirer, var vi samlet og klare til å begynne turen opp til toppen. Vi dro en etter en oppover, og det var nok litt skumlere enn mange hadde trodd. Allikevel gikk det bra, og alle satte utfor en etter en. Noen litt før andre, og stakkars Sonja stod igjen helt til sist, forlatt av sin instruktør. Heldigvis feiget ikke Sonja ut av den grunn, og vi var alle glade da hun kom ned! Det var helt sykt å sveve der oppe, og vi hadde kjempeutsikt. Er ikke mange ganger vi har muligheten til å fly over fuglene! Alle var veldig giret der vi stod samlet med bena trygt nede på bakken. Deretter tok vi turen til Copacabana for å nyte solen, slappe av og bade i noen sinnsyke bølger. Nå er vi snart klare til å ta turen ut på karneval, og det gleder vi oss alle til. Regner med at også denne kvelden blir bra!

Mange klemmer fra Malene, Åsne, Elisabeth, Malin og alle de andre jentene og ikke minst Simen.

Sender en klem til alle og håper det varmer i hjertet

Søndag: Vi kom hjem i tretiden i natt etter å ha sett karnevalet i Rio. Det var akkurat like fantastisk som det fremstilles i media. Skulle jo så gjerne hatt med vinnerprosesjonen som gikk rundt kl. 04 i morges, men vi klarte ikke mer. Og så stod vi opp kl. 8.30 for å gå på stranden. Av alle ting så har de stilt klokkene en time tilbake i natt. Vi er så døgnville fra før, så det gjør ingenting. Men nå er vi klar for beachen. Kl. 14 kommer de og henter oss til fotballkampen i ettermiddag. Alt er bra med gruppen. Så vidt jeg vet er det heller ingen romling i magen lenger.

Det ble den opplevelsen jeg trodde det skulle bli. Et nesten fullsatt Maraccana, verdens største fotballstadion. Det var Brasil på det beste. Sambatrommer, varmt og fotballgale dansende og syngende brasilianerer.tDet tok helt av. Finale mellom to lag fra Rio, Vasco da Gama og Botafogo. Vi stod bak tilhengerne til Vasco da Gama. Det var umulig å føre en samtale. Sang, samba og trommer. Hele Maraccana vaiet i rytmen. Singynd, David, laget vårt tapte 2 – 0 for Goliat. Ingen ting er  å verre for en brasilianer enn å tape en fotballkamp. Kvelden ble her på hostellet med pizza levert på døren.

Silje tar helt av.

Mandag: Nye høydepunkter. Først verdens mest kjente slum, Rossinha med over 200 000 mennesker. Det første som skjedde var at gutter kjørte oss opp til toppen av slummen. Det gikk nok litt fort i svingene. Jeg så jentene holdt godt fast rundt guttene. I 34 grader var dette forfriskende. Vi bruker et eget proffesjonelt selskap i Rio som tar oss gjennom slummen. Ser man godt etter, så ser man unge gutter på 13 år med maskingevær som passer på. Slummen er visstnok delt på 4 forskellige mafiaer. Vi merket ingenting til dette. Jeg tror heller de fleste syntest at det var bedre enn det man forventer i en slum. Her inne er det 4 skoler, bank, post og masse butikker. Slakteren kutter hodet av høna mens man ser på. Det er det som er ferskvare.

Vi var innom et atelier hvor mennesker fra slummen får lov å utfolde seg og utvikle sine ressurser. Her fikk pengene igjen bein å gå på. Videre nedover slummen solgte barn ting de hadde laget. De ønsket ikke at barna skulle tigge, men heller lage ting de kunne selge. Skytestreng er fint det rundt armen. Enda lengre nede ventet barn med zambatrommer. Så innom et bakeri. Gode kaker og ikke minst drikke. Vi svetter som bare det. Siste post på programmet var et daghjem for barn der mødrene ikke følger opp barna. Det var sterkt. Men vi har godt av å se virkeligheten til mange barn i Brasil.

Sambaorkester i slummen.

Så et av høydepunktene. Bilene kjørte oss rett fra slum til Kristusstatue. Helt klart vær og en fantastisk utsikt. Må bare si det som det er: vi har vært fantastisk heldige her i Rio. Jeg har vært her 7 ganger før. Da har det vært annenhver dag sol og regn. Det er tross alt regntid, så har vi fått sol, sol, sol og 34 grader.

Vi dro rett fra Kristusstatue til Copacabana. Nå begynner vi å få den gylne kobberfargen. Hører rykter om snø hjemme, men det fortrenger vi.

Lisa med hijab foran Copacabana Palace

Etter Copacabana fant gjengen ut de ville på Hardrock kafe. Helt i orden sa jeg, vi fant buss og dermed dro de. Noe av vitsen med turen er og at de skal finne frem selv. Jeg måtte hjem til hostellet og gjøre opp regningen for overnattingene. Jeg er nokså trygg på at de finner frem, det vil si jeg vet de fant frem. For 3 stk var ikke med, og de ville så gjerne ha T-shirt. Dermed fikk Helena resepsjonen til å ringe til Hardrock kafe. Og der var de på plass.

I morgen tirsdag drar vi fra Rio med buss til Sao Paulo kl- 8.30. Vi beregner ankomst barnehjemmet 14.30. Jeg lover ingen oppdatering der. Internet er av og på ettersom de har penger eller ikke. Onsdag har vi bestilt buss. Da tar vi alle barna med oss og drar på stranden, ca 1 times kjøring ned mot Santos. For mange av barna blir dette et høydepunkt. De har aldri vært på en strand. Det er bare sånt de ser på TV.  På torsdag står norske hjelpeprosjekter for tur, muligens tar vi også Sao Paulo by den ettermiddagen. Så hvis ingen oppdatering før fredag, vet dere grunnen. Men jeg skal prøve å hive innpå informasjon så snart jeg har mulighet.

Torsdag ettermiddag: Vi er godt paa plass i Mogi das Cruzes(450 000 mennesker), en av forstedene til Sao Paulo. Alt er bra med gruppen, men samtidig maa jeg si at det er ingen selvfoelge. Avslutningen i Rio ble langt mer dramatisk. Paa vei hjem fra Hardrock kafe, ble gruppen paa 15 plutselig angrepet av mange smaa gutter som proevde aa faa med seg ryggsekker. To ble dratt i bakken. Alt skjedde veldig fort, politiet stod i naerheten, men jeg tror ikke de registrerte hva som skjedde. Jeg var ikke til stede selv, derfor vaager jeg ikke aa gaa inn i detaljer hva som skjedde. I ettertid er vi veldig glad for at ingen ble skadet, ingen penger ble tatt, ikke noe fotokamera eller pass forsvant. Det har vi lov aa si i ettertid. Vi satt oppe til langt paa natt og proevde aa snakke om det som hadde skjedd. Samtidig oppleves saant veldig forskjellig. Dette er ikke ukjent i karnevalstiden. Da kommer turister fra hele verden og blir lett offer for bander.  Jeg er selv veldig paa vakt og saa plutselig tre tenaaringer som skulle ta meg. Sprang som besatt og kom meg i sikkerhet. Samtidig laerer det oss at vi nesten ikke kan vaere nok forsiktige. Vi som turister er maal for ran. Rio har et kjempeproblem med tanke fotball-VM i 2014 og OL i 2016. Vi skulle som sagt gjerne vaert denne opplevelsen foruten samtidig er jeg veldig takknemlig for at utfallet ble slik det ble.

Vi kom frem til barnehjemmet tirsdag ettermiddag. Her bor naa 22 barn. Jeg merker nok at alt er ikke som det en gang var. Oekonomien er blitt veldig stram og maten som serveres er veldig sparsommelig. Finanskrisen merkes mye mer her enn hjemme. Kontakten med barna ble fort etablert. Facebook og MSN er ordnet.

Onsdag leide vi buss og tok barna med oss til en park med svoemmebasseng. Sol og varmt og barna storkoste seg. Kvelden hadde vi paa barnehjemmet. Jeg har tidligere faatt kritikk for at elevene ikke har faatt nok tid paa Abrac. Haaper de faar nok tid denne gang, samtidig som dagene fyker fra oss.

I dag torsdag har vi vaert og besoekt et stort norsk bistandsprosjekt. Her hentes 150 barn ut fra slummen hver dag. Det blir som en form for skolefritidsordning hvor barna leker og laerer og faar et par maaltider til dagen. Her faar de ogsaa tannlege og legehjelp, datakurs og faar laere aa spille instrument. Maalet er aa motivere barna til en fremtid med skolegang. I saa tilfelle vil de vaere berget for et liv i slummen. Uten skolegang staar man aller bakerst i koen i Brasil og de er det alfor mange av. Etter dette besoeket dro vi inn i slummen og fikk moete tre forskjellige familier. Foerst en som jobber paa Abrac. Vi fikk komme inn og se hvordan de bodde. Hun igjen fulgte oss ut til de andre. Vi besoekte en mor med 9 barn som ble kastet paa gata i fjor. Da elever paa Karmoy FHS hoerte det, hogde de opp 200 sekker ved og sendte pengene til henne. Dermed fikk hun reist nytt hus til seg og barna. Det blir veldig sterkt aa se dette, ikke minst aa se at det nytter. Siste familien vi besokte bodde ekstremt daarlig. En mor paa 25 aar med 11 barn. Det saa ut som en soeppelhaug. 4 i en seng. Kjoekkenet var en grue ute paa plassen. Jeg tror de fleste foelte dette ble veldig sterkt. Vi kan bare gaa ut av dette og lukke doeren bak oss. Mens dette er virkeligheten til 5000 mennesker i denne slummen. Kanskje er det 2 millioner som bor slik i Sao Paulo. Ingen vet, for disse menneskene blir ikke regnet med i mantallet. De har ingen verdi. Samtidig skjer det endringer i Brasil. Det ser vi som har hatt kontakten med landet i noen aar. Presidenten setter inn tiltak og de vil virke paa sikt. Bl. a skal alle ha et maaltid mat til dagen. Det er ikke alltid det smaker saa godt, men suppen er veldig naeringsrik. Moedre som jobber, har naa fatt gratis barnehageplass. Leksehjelp er ulovlig aa utoeve for andre enn foreldre. Hvis barna gaar paa skole, blir foreldrene premiert med oekonomisk stoette fra myndighetene. Alt dette er tiltak som vil virke paa sikt. Men de har en lang vei aa gaa.

Resten av dagen er: Bli kjent med byen Mogi. Kl 17.30 samler jeg alle og tar de ut til det store shoppingssenteret her. I morgen drar vi inn og blir naermere kjent med Sao Paulo by.

Fredag morgen: Alt er bra med gruppen. Stine har bursdag. Det har blitt vaerforandring her. Faktisk litt kaldt i natt. Det ble litt av en overgang. Vi ble jo vant med 45 gr i Rio og 35 gr her i Sao Paulo. Det er overskyet og noen regnbyger innimellom. Samtidig gaar de fleste i shorts, saa i forhold til kalde Norge er dette ingen ting aa klage paa. Vi drar om 30 minutt innover til Sao Paulo.

Loerdag: Vi er ved reisens slutt. I dag er det frisoer og kos. Litt shopping og avslutning i kveld med pizza paa barnehjemmet. Jeg skal selv lage den paa et pizzeria her i Mogi. For aa si det rett ut, saa kan de ikke lage pizza her. De hiver oppaa alt de har. Dermed blir det helt feil.

Gaarsdagen ble en sterk opplevelse, jeg vaager paastanden den sterkeste paa hele turen. Foerst dro vi som sagt til Sao Paulo, en halvannen time med tog og metro. Vi vandret litt i sentrum foer vi dro til en av de stoerste bygningene i byen. Her har de heis som tar oss 34 etasjer opp. Det koster ingenting og utsikten er fenomenal. Vi ser bare by saa langt man kan se. Det stopper ikke. Ingen er helt sikre paa hvor mange som bor her, offisielt er tallet 18 millioner, men de klarer ikke aa telle alle pga alle favelaene hvor mange ikke er registrert. Derfor kan byen ha langt flere innbyggere. Folk kommer hit fra hele Brasil for aa faa jobb. Her er alle verdens store fabrikker etablert, bl.a alle bilfabrikker har store avdelinger. Alle biler til Soer Amerika blir produsert i Sao Paulo. Her sier de at i Rio danser man, mens i Sao Paolo jobber de. Problemet igjen er at det er ikke jobb til alle som vil, dermed blir det store sosiale problemer som slumomraader.     Etter vi hadde sett paa utsikten, dro vi ned til et kjempestort marked eller forretningsomraade. Her kan man gaa i ukevis. Billig som bare det. Problemet vaart er vekten paa kofferten.                                                                   Vi dro videre til en koselig restaurant og feiret Stines bursdag. Her betaler man ca 50 kr og saa kan man spise alt man vil. Kelnerne kommer hele tiden med grillkjoett, saa stopper man naar magen ikke klarer mer. Veldig godt og alt tilbehoer som salater, ris, pasta etc er inkludert i prisen.

Jeg var denne gangen veldig skeptisk til aa oppsoeke gatebarn. Jeg tenker da paa hendelsen i Rio. Ungdommene saa jo mange mennesker paa vei til restauranten som laa paa gaten. Dermed kunne det gjerne vaere nok.          Vi hadde to brasilianere med som hjelpere. Saa jeg tok en av de med meg og gikk et kvarter ut i byen. Der moette vi 20 barn som bodde under en bro. Jeg spurte om de var sultne og om vi skulle komme tilbake med mat. Da ble det jubel. Saa vi gikk tilbake til vaare ungdommer og ba om at de som ville kunne gaa innom Mc Donald og kjoepe et par hamburere og en cola. Hvis ikke kunne de oensket aa vaere med, kunne en brasilianer vaere igjen. Men alle ble med. Jeg tror dette ble et veldigt sterkt moete. Foerst jublet de da vi kom. Jeg ble helt tatt paa sengen da alle gatebarna foerst av alt foer de fikk mat samlet seg og sang og takket Gud for maten. Her fraatser vi i mat, saa moeter vi mennesker som normalt lever av maten de finner i bosset utenfor Mc Donald. Dette er barn som ingen vil ha noe med aa gjoere. De sitter aller nederst ved menneskehetens bord. De blir jaget av alle, forhatt og sett ned paa. Tenk deg da hvordan de reagerer naar plutselig noen fra verdens rikeste land setter seg ned med dem og gir dem mat. Plutselig er det noen som ikke behandler dem som rotter. Det var flere jenter. Den ene vaager ikke bo hjemme. I saa tilfelle blir hun seksuelt misbrukt av sine to eldre broedre. Da er det bedre paa gaten. Det som gjorde mest inntrykk paa meg var gutten paa 10 aar som hadde mistet en fot. Han gikk rundt og hinket med sine krykker. Alle bruker lim som de sniffer. Da glemmer de behovene vi alle har for kjaerlighet og mat.  Det var hardt aa gaa fra de. De froes saan og jeg tror de fleste ga det de hadde av klaer. Taarene randt mens vi gikk hjemover. Vi kan lukke igjen doeren og dra rett inn igjen i vaar velstand der vi kan oppnaa og realisere alle vaare droemmer.

Jeg gruer meg til morgendagen. Da skal vi ta avskjed med barna paa barnehjemmet. De har allerede faatt en slik stor plass. Amanda paa 13 kommer til aa graate. Jeg vet det. Jeg kjenner det allerede. Hun ble dratt inn i vaskemaskinen rett foer vi kom. Hele armen ble oedelagt. Beinet stod rett ut. Alle scener og muskler ble oedelagt. Hun ble kjoert til offentlig sykehus. De har fatt alt paa plass. Ny skinne inni armen, men hun ser ikke ut. Hele overarmen er traaklet. Hadde hun kommet paa privat sykehus der man maa betale, hadde det ikke blitt merke. Naa er hun stygt merket for livet. Saann er Brasil. De rike faar alt, men de fattige????? Amanda og de andre har som sagt faatt en kjempeplass i hjertene vaare, saa avskjeden kommer til aa bli sterk. Vi drar klokken fire i morgen til flyplassen. Flyet gaar kl 20.05 , vi lander i Amsterdam kl 11.30 og videre ankomst Stavanger kl. 15.30 og Karmoy Fhs kl. 18.15.

Vi er kommet hjem, trøtte og slitne, men med opplevelser for livet. Nå må ingen falle for fristelsen til å ta tidlig kveld. Klarer man å holde ut til 24.00, er man fort inne i døgnrytmen igjen.

Vi kom til skolen kl. 18.50. Stor velkomstfest. Ballonger overalt og masse klemming. Meny: Kjøttkaker og erterstuing med tyttebærsyltetøy. Kan det bli mer norsk?

Jeg er utrolig takknemlig for å få lov å lede en  gruppe med slike positive ungdommer. Helt fantastisk. Gleder meg til å møte gjengen igjen i morgen etter lunch. Det blir nok sterkt. Jeg har laget en powerpointfremstilling på flyet som vi skal se om gatebarna i Sao Paulo. Veldig fint med så mange flotte kommentarer fra familie og foreldre. Takk skal dere ha.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende