Vi er snart klar for avreise. Lørdag kveld 28. januar setter vi kursen for Stavanger og Sola flyplass. Flyet går til Amsterdam kl 06.30, hoff og hoff.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Himlenes tempel hvor keiseren offret

Kl. 11.40, 20 minutter før tiden(sterk medvind) landet vi her i Beijing. Sol, vår og varmt. Helt fantastisk. Blomster og trær er akkurat i ferd med å springe ut. Flyturen gikk flott for noen med masse søvn, mens andre er helt tyggegymmi etter 10 minutts søvn. Tror nok de fleste skulle ønsket en god hotelseng etter ankomst Beijing, istedet ble det lunch og så besøk på en av de store attraksjonene her, Himlenes tempel. Okei, jeg forstår veldig godt at de unge ikke fikk alt med seg. Livet føles ikke alltid like lett med skikkelig jetlag, masse historie og en guide med ikke den aller beste engelsk uttalen. Men vi har nå vært der. Tidligere var dette stedet møteplassen for himmelen og keiseren. Her offret de dyr og korn for å få gode avlinger neste år. Sentral midt opp i dette var keiseren.

Vi dro så til hotellet vårt, Beijing International. De reklamerer selv med 5 stjerner. De skulle fått det av meg normalt, men ikke denne gang. Treningsrommet var ikke oppe og gikk. Mulig det kommer tilbake. Men minus en stjerne med en gang. Jeg tok meg en joggetur langs fortauene.  Det er ikke alltid så gøy. Får masse komentarer og folk stanse opp og klapper. Føler meg nesten som en sirkushest. Det er ikke vant med sånt i gatene. Selv er de kjent for sin morgengymnastikk i byens parker, men de holder seg der.

Beijing International hotel

Etter innkvartering var det felles middag. Denne gang smakte faktisk maten kjempe. Det var så sterkt innimellom at vi måtte kjøle ned ganen med vann. Det viste seg at denne maten var inspirert fra Sør Kina. Maten i nord hvor vi er, krydres normalt veldig mildt. Det har nok igjen med klimaet å gjøre. I sør er det varmt og dermed har de brukt sterkere krydder for å holde maten spisbar, men i nord er det mye kaldere.

I kveld har rektor har fullt kjør. 3 skreddere var på rommet hans og tok mål. 60 elever har bestilt enten kjole eller dress. Dette er billig i Kina og kvaliteten er veldig bra.

Stemningen? Den er på topp om de fleste sjelden før har lengtet mer til senga. Så da jeg tok oppsummeringen kl 23 i kveld, var alle inne på hotellet.

Se hva vi fant i dagens kinesiske kyllinggryte.

Tirsdag 5. april.

Ingen skrekkopplevelser i matveien i dag, men jeg tror nok en del allerede har havnet på Mac Donald og Big Mac etter 3 måltider nå med Kinamat. Det verste er jo at det ligger en Mc D rett over hotellet. En stor gul M frister hele døgnet og så har de døgnåpent.

I dag har vi gjort mye av det Kina er kjent for. Først den himmelske freds plass med titusener av folk. Det er fremdeles fridag og mange skulle besøke Maos mausuleum som ligger her. Den himmelske freds plass er verdens største plass. Det er alltid litt merkelig å stå her og tenke på studentopprøret som ble slått ned her i 1989.

81 deltakere fra Karmøy Folkehøyskole på Den himmelske freds plass.

FN har vårt neste besøk på Unescos verdensarv liste. 9999 rom heter det, men ved opptelling viser det seg at Den forbudte by har 8004 rom. Samme hvor mange, vi føler vi er på skikkelig historisk grunn. Vi går gjennom flere porter og hver gang tror vi at det er hovedbygningen vi ser. Men nei. Det er akkurat som en russisk dukke hvor en stadig får nye etterhvert som man pakker opp. Hele anlegget er i rødt, skjønnhetens farge. Og takene er i gult, keiserens farge. Ingen andre hadde lov å bruke den. Vi så blandt annet den store hallen hvor keiseren tok imot audiens. Kjennetegnet på den er at den har 10 små dyr på takhvelvingene. 9 er egentlig det viktigste tallet, men 10 blir det fullkomne. Besøket ble avsluttet der hvor keiseren bodde med sin hustru og sine konkubiner. Det fortelles at en keiser hadde 3000 konkubiner.

10 dyr viser at dette må ha vært keiserens bygg.

Keiserens stol. Gult og rødt er dominerende farger.

Etter lunch besøkte vi silkefabrikk. Vi fikk en flott innføring i hvordan silke blir til fra larve til ferdig produkt.

Besøk på silkefabrikk

Det ble en del silkedyner i kofferten. Eller silkepyjamas til mamma og silkebokser til pappaen. Uner ingen sistnevnte. Altfor glatt. Sier ikke mer.

Tror jeg holder en knapp på damene denne gang.

Kvelden ble avsluttet med et fantastisk akrobatikkshow slik som bare kineserne kan. Ingen forstår hvordan det er mulig å gjøre slike bevegelser. 10 damer på en sykkel er umulig, men ikke i Kina. Nå skal vi muligens besøke akrobatikk skole på søndag. Der vil vi møte små barn som allerede i 5 års alderen trenes til å bli smidige som slanger.

10 damer på en sykkel.

ONSDAG 6. april: Et nytt høydepunkt: Den kinesiske mur.

Den kinesiske mur

Vi startet tidlig om morgenen både på grunn av rushtrafikk og at det er et stykke å kjøre innover mot Mongolia. Første stopp var på en fabrikk hvor de produserer et kjent kinesisk håndtverk. Det er kobberkar som de dekorerer med en slags emalje. Når dette blir varmet i ovn, dannes det om til det flotteste kunstverk.

Videre stanset vi ved den hellige vei. Det er veien hvor keiserne ble ført før de ble lagt i sin graver. Her var store dyr uthugget. Disse skulle igjen passe på keiseren for onde ånder.

Endelig stod vi der, -muren-. Om det er sant eller ikke, det sies at det går ann å se denne fra månen. Offisielt noe over 6000 km, uoffisielt over 8000 km. Den kalles og for verdens største kirkegård. Slaver og arbeidere bygget den. De ble drevet knallhardt og mange døde under byggingen. De ble da begravet inni muren. Grunnen til hele muren var trusselen fra Mongolia.  Vi besøkte det mest kjente stedet, Bandaling. Her finnes to muligheter. 35  minutt med god stigning eller 1 time hvor det går litt slakkere. Stian tok for sikkerhets skyld begge.

På vei opp muren

Vi fikk vårt første uhell på veien hjem. Den ene bussen tok kveld. Dermed måtte ny buss skaffes fra Beijing. 30 av oss fikk middag i nærheten av muren, mens de andre dro til Beijing og spiste. Så det løste seg lett.

TORSDAG 7. april. Vi skulle hatt så mye mer tid:  Shopping på perlemarkedet, perlefabrikk, Sommerpalasset og Fugleredet.  Ingen tvil om at turen er stappfull av program. Første stopp var Fugleredet hvor OL sermoniene ble holdt. En kjempe stadion med plass til 80 000 mennesker. Trappene helt til topps, ble nesten som en liten trimtur. Nede på arenaen kunne man leie tohjulinger og kjøre løpebanene. Jeg tror faktisk at dette stedet var viktigere for mange elever enn muren.

Hele gjengen foran "Fugleredet".

Så kjørte til perlefabikk. Tror nok det ble svidd av en del kroner der og. Først fikk vi se . Hver kunne ha over 20 perler. Så var det 2. etasje med perlesmykker. Alt fra kr 80 til 100 000. Tror nok sistnevnte passer mødrene litt bedre. Men gjett om perlene er vakre.

Sommerpalasset er et must i Beijing. Det ligger vakkert til utenfor byen med en kjempesvær innsjø. Denne er forøvrig utgravd. Keiserne med sine hoff bodde der ute om sommeren. Det kan bli utrolig  varmt i juli og august i Beijing, derfor foretrakk de å bo her på den årstiden. Her finnes verdens lengste overbygde promenade, ca 1 km lang og med 14000 malerier malt inn i treverket. Det er vakkert. Men mye folk. Så noe tid til stillhet og meditasjon finnes ikke. Selve stedet innbyr til det.

Taket på keiserinnens promenade med 1400 malerier

Neste stopp innbyr til det motsatte. En stor bygning med mange etasjer og kun en ting: Shopping, shopping, shopping. Jentene gikk løpsk. Det var ikke tid til mer enn 1 time. De kunne hatt 10 timer uten problem. Hva med en flott  Bjørg Borg boxer til kr 8? Flotte T-shirt til kr 20? Grotex jakke til kr 300? Adibbas sko til kr 50? Dolce & Gabbatta truse til kr 15? “Fake”silkeslips til far for kr 4. Så nå har foreldre noe å glede seg til når elevene kommer hjem til påske.

Kl 20 gikk toget fra Beijing til Xian. Det ble en knallhard natt. 4 på hvert rom med de tynneste madrasser som tenkes kan. De som bodde i øverste køyseng, burde først hatt et kurs på akrobatikkskolen i Beijing.  Det var så trangt. Til tross for knallhard madrass, ble det litt søvn allikevel.

FREDAG 8. april. Vi har nettopp ankommet storbyen Xian, mest kjent for terakottahæren. Vi ble innkvartert på  et av de flotteste hotellene jeg har bodd på. Jentene stod bare å måpte. Det er sånt man ser på film. Egen salong, soverom, to toalett, boblebad og dusj, bar og 2 flatskjermer.  Men før det fikk vi kjempefrokost. Kokkene klarte ikke å holde oss med pannekaker og omelett.

Alt er bra med gruppen. Kjempegod stemning. Eneste savn er mer tid til shopping. Men det kommer, det kommer, det kommer.

Programmet i dag var først besøk på bymuren i Xian.  Her kunne man velge mellom en liten spasertur eller sykkeltur. De fleste valgte tandemsykkel.  Muren er kjempesvær, totalt 14 km. Det vil si de raskeste syklet rundt på 40 minutt.  Turen ga mersmak på en flott vår/sommerdag.

Med tandemsykkel på bymuren i Xian

Så kom dagens høydepunkt: Kinesisk massage med spesiell vekt på beina. Det må bare erfares. Man blir knødd og massert i 1 time og 10 minutt.  Gjett om det var verdt 130 kr? Skulle gjerne hatt en time til.

Dagen i Xian ble avsluttet med 6 retters middag og så et flott kinesisk show  fra 600 tallet. Det var en blanding av musikk, dans, opera og akrobatikk. Det virket som de fleste syntest dette var en flott opplevelse.

Lørdag 9. april: Nok en dag med grytidlig vekking. Vi er nødt til det for å få med oss alt programmet som er lagt opp. Igjen stod deler av verdens kulturarv i fokus. Denne gang terrakottahæren. Først var vi innom en en fabrikk hvor de lager kopier av terrakottaene. De er laget av leire. Mange kjøpte med seg en liten figur som et flott minne.

Selve terrakottamuseet er digert. 5 store haller er fylt opp med historiske ting de har funnet i områdene rundt Xian. I hall 1 står kjempehæren oppstilt. Det sies at det er 8000 soldater. Hvert ansikt har igjen sitt helt spesielle særtrekk. Det vil si hvert ansikt har hatt sin modell. Hver figur er 1.80 m høy.

Fra hall nr 1 med restaurerte figurer

Hvis jeg ikke husker helt feil, er disse figurene 2300 år gamle. Det var herskeren her som ville ha disse med seg i dødsriket. Først trodde han de ville beskytte ham i dette livet og siden etter døden.

Hver figur er 1,80 m høy med sitt eget spesielle særtrekk.

Selve museet lå 1 time utenfor Xian, derfor var det bra å få en liten sovepause før neste programpost: Den muslimske delen av Xian.

Først gikk vi gjennom basargater med masse boder. Det var som en blanding av Istanbul og gamlebyen i Jerusalem. Det luktet akkurat likt med en mengde forskjellige eksotiske krydder man kunne kjøpe.

Xian er også kjent for moskeen sin. Islam oppstod vel omkring år 650. Allerede i år 740 var moskeen ferdigbygget her. Det gjør at det er en av verdens eldste moskeer. Denne igjen lå midt i byen i en flott park. Mange satte seg ned i solen og nøt fuglesangen, varmen(26 gr) og stillheten.

Middagen denne dagen var spesiell. Alle fikk hver sin gryte med flamme under. Råvarene lå på bordet. Dermed var det bare å sette i gang å koke.

Kl 19.30 var det avgang med tog til Beijing. Sengene var akkurat like harde som sist.

Søndag 10. april: Ankomst kl. 8.15, deretter ble vi kjørt direkte til hotellet og en herlig frokost. Første del av programmet denne dagen var besøk på Operaskolen. Små barn fra 4 til 10 år opptrådte foross med tradisjonell kinesisk opera og akrobatikk.

Liten kinesisk jente på Operaskolen i Beijing

Mange forbinder Kina med sykkel og Rickshaw(mulig navnet er feilskrevet). Vi ble kjørt til et hutongområde. Vi ble fraktet inn i hutongen igjen med sykler. To bak i hver vogn og en kinesisk syklist. Tidligere var det mange hutonger i Beijing. Flere og flere har forsvunnet for å gi plass til det nye Kina. Disse minner litt om slum. Den hutongen vi besøkte var restaurert og skal nok i fremtiden fungere som et kulturminne. Vi ble syklet inn til en familie. Her manglet ingenting. Flatskjerm, data og siste nytt innenfor møbler IKEA. Ikeakatalogen lå fremme og Ikeamerkelappen stod på bordbenet. Ingen tvil om hva som er ”hot” i Beijing.

Buddhistisk husalter i hjemmet vi besøkte.

I ettermiddag var det fri. Det vil si de fleste valgte å gå på Silkemarkedet eller til Beijings svar på Oxford Street. Her finnes alt fra Zara til Jack & Jones. Ingenting mangler og Mac Donald kryr det av. Men så var det prisene da. Kina opplever nå en sterk inflasjon. Det gjør at prisene har steget ganske mye i det siste. Amerikanske og europeiske merkevarer har da samme pris her som hjemme. Dermed blir det nok heller ”fake” i morgen på Silkemarkedet.

I kveld hadde vi felles middag i 28. etasje på hotellet. Maten smakte og utsikten er fenomenal.

festkledte jenter klar for festmiddag på hotellets 28 etasje

Mandag 11. april: Det kan bli tøft å levere koffertene inn for veiing på onsdag. De fleste kofferter er fyllt opp med “fake” og ekte varer. Noe trenger vi, mens andre ting er helt unødvendige. Som f.eks undertegnede som kommer hjem med klesklyper. De koster sikkert akkurat det samme på Nille i Norge. Men jeg tror jeg gjorde et kjempekjøp. Dagen i dag var frivillig, det vil si skolen arrangerte opplegg, men det var ikke obligatorisk. Rektor, som har vært her 57 ganger nå, bruker sine lokale kontakter. Dermed kommer vi på steder som ikke turister får oppleve. Første stans var et kinesisk medisinsk senter. Jeg var uhyre skeptisk til hele opplegget. Her skulle leger gi diagnose og så selge urtemedisiner.  Først fikk vi en innføring i Østens legevitenskap. Deretter kom leger inn  i rommet vårt for å analysere oss. “How old are you” sa professoren.  Jeg vurderte om jeg skulle slå av ti år på alderen, men valgte ærligheten. Den varer jo lengst. Så tok han meg hardt på pulsen på armen. Holdt meg hardt hele tiden. “Let med see your tounge.” Jeg rakte tunge som bare det. Var forberedt på det verste. En mann i 50+ må jo det. Vaktmesteren vår som er langt under 50, fikk sin dom.  Ikke helt på topp. Det var han sist i oktober da han sprang maraton i Beijing. En del av de som hadde sykdommer fikk rett diagnose. Skremmende. Så ser han meg dypt inn i øynene mens hjertet hamrer som bare det: “You dont need any medicin, you are healthy”.  Ok, da kan det ikke være humbug, for ville de solgt dyre urtemedisiner, kunne han bare sagt: “You have to protect your heart.” Dermed hadde han sikkert fått en ny kunde. Det forteller meg igjen at dette må være ekte. Gjett om det var bra med fottmassasje her? Man føler seg som et nytt menneske etterpå.

Fotmassasje på Østens legesenter

Vårt andre stopp denne dagen var på et marked med alle typer østens mat. Sauehodene lå og kikket mot oss. Det var her jeg forresten fant klesklypene.

På kinesisk matmarked. Kan det være katt?

Så var det shopping. Først på et stort lokalt supermarked som kineserne selv bruker. Det var mye Nille, men samtidig  spennende. Det ble en del BLØRN BORG truser på meg. Kineserne har store problemer med vår L. Derfor blir det og Lolex klokker. De igjen får man til 20 kr på hver hjørne.

I Beijing varer julen minst til påske.

Dagen ble avsluttet på Silkemarkedet, et av de mest berømte markeder i verden. Her må man prute, hvis ikke er man blakk på få minutter. De begynner gjerne med et par sko til kr 800. Da bør du få skoene for kr 50. Mange fikk det. Christian kom ut med 9 bukser. Det er nesten ekstremsport å gå en slik plass. De kaster seg over deg og gir seg ikke. En skjorte havner i ryggsekken lenge før man hadde tenkt tanken. Alt er “fake”. Kvaliteten er så som så, men det er gøy, skikkelig gøy for de som liker dette livet. Man bør ha masse humor, være bestemt som få og vise liten interesse for varen. Dermed går det ofte i din favør. Samtidig vet jeg at de selger aldri noe på tap.

Hva jeg er mest fornøyd med i dag? Legediagnosen. Så klesklypene.

Imorgen er fridag. Det vil si vi organiserer for de ungdommer som vil forskjellige opplegg. Om kvelden er det avskjedsmiddag med Peking And. Det er nesten like viktig som den kinesiske mur. Det er nok noe overdrevent. Jeg savner alltid  appelsinsaus som jeg trodde hørte sammen med Peking And.

Det er like varmt og godt her. Sommer og sol.

I kveld kom skredderen med ferdig sydde spesialdresser i silke til de som hadde bestilt det. Guttaboys var skikkelig stilige. Jeg angrer på at jeg ikke gjorde det samme.

Robin med sin nye skreddersydde dress

Så er det øyeblikk over. Tirsdagen var avsatt til fridag. For de fleste shopping. En god del strever akkurat nå med pakkingen. Fristelsen ble for stor. Mye er  så billig. Vi får håpe på velvilje hos SAS i morgen. I kveld hadde vi avskjedsmiddag med Peking And. Guidene fikk sitt tips og takk for et flott opplegg.

I morgen er det frivillig kinesisk morgengymnastikk kl 7.30. Kl. 10.30 drar vi fra hotellet. Vi bruker en del tid på flyplassen siden vi er 81 stk totalt. Flyet går videre til København kl 14.55. Det vil si de aller fleste kommer seg hjem i løpet av kvelden. Vi er jo 6 timer foran Europa.

Jeg tror vi sier takk for turen her. Vi har hatt det fantastisk. Jeg tror de fleste har lyst å komme tilbake hit en gang senere i livet.

En liten beskjed til foreldre. Noen etterlyser tilsvarende tur for foreldre. Det går det ann å gjøre noe med. Rundt 12. oktober går en ukes tur hit til Beijing. Pris: ca 15000. Det er også mulighet til å forlenge oppholdet med 3 dager til Xian med retur til Norge 21. eller 22. oktober. Ta kontakt med rektor Kjell Arne Medhaug eller Geir Torgersen. Rektors mailadresse er: rektor@karmoy.fhs.no tlf 97077425. geir.torgersen@hotmail.com  eller tlf 99619900.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

14. febr

Tiiiiiidlig Mandag morgen: Jeg er absolutt døgnvill. Våknet kl 04 av masse lyd fra fugler og 23 gr. Vi  er altså fremme i Lima etter en lang flyreise. Denne gang var det en del turbulens, så vi måtte sitte en del i setebeltet. Det virker som de fleste satte pris på en dag i Lima med bading og shopping. Solen er ikke helt klar, men ganske mange var litt rød i nakken. Indianermarkedet her var så spennende at vi tar det en gang til før vi drar til Cusco kl 14 idag. Det blir en helt ny erfaring med liggebuss og 2 måltider som serveres. Turen tar 20 timer. Vi har ett problem: Doene på hotellet er tette. Nordmenn er ikke vant med Sør Amerika. Ingen kom på at dobøttene skulle brukes til papir. Dermed tettet vi hele systemet.  Siden det stor ingen beskjed, glemmes dette så lett. Men for resten av turen, må nok elevene innfinne seg med skjebnen. Alt papir skal i dobøtten. Helst bør det pakkes inn med den fine siden opp, ellers kan neste få sjokk. Stemningen er topp. Vi har nok noe influensa med fra Norge i kroppen, men det forsvinner nok i varmen.

onsdag morgen: Alt er bra, vi er klar for Machupicho. Jeg har store problemer med å få ut stoff til bloggen min. Sender inn stoff så snart jeg får kontakt med bloggen i Oslo. Men som nevnt alt er ok. Litt influensa og murring i magen. I går kveld hadde Andreas og Nils marsvin. Lurer på hvordan det vil gå. Fikk akkurat testet at jeg fikk inn dette, men bussen går øyeblikk, så jeg prøver enten i kveld eller i morgen tidlig. vi er ikke tilbake her i Cusco før kl 23 i kveld.

Onsdag: Vi har hatt en fantastisk dag. Dro avgårde med buss i halvannen time og så med tog til Machupicho. Det vil si først kommer vi til en landsby på ca 2000 meter, så bærer det rett opp 500 m i spesialbusser i 30 minutt til selve inkabyen. Det var dårlige værmeldinger, men solen holdt helt til vi var nede igjen. Guiden var fantastisk. Glimrende pedagog som gjorde historien spennende og levende. Jeg tror de fleste opplevde dette som et skikkelig “highlight” så langt. Undertegnede prøvde å gå ned denne gang. Det gikk, men jeg skjelver ennå i beina. Tror det var nærmere 3000 trappetrinn som var hogget ut i stien. Nede i landsbyen ble det god til til shopping og restaurantbesøk. I morgen er det igjen tidlig opp. Vi skal til Puno og Sivøyene på Titicaca sjøen.

Torsdag> Vi er fremme i Puno. Tror nok mange kjenner bussturene naa, men samtidig gaar de kjempebra. Hotellet her er nok i oeverste divisjon. Noen fikk til og med boblebad. Etter dette blir nok standarden mer og mer redusert. Vi har i dag vaert paa besoek paa Sivoyene paa Titicacasjoen. Det er helt spesielt. Ca 2000 indianere bor sammen i smaa samfunn paa Sivoyer. Alt dreier seg om siv, baade til matlaging, husbygging og brensel. Skulle de bli uvenner, har de en stor sag hvor de da deler oya i to. I dag lever de av turisme og jeg tror de lever godt. Alle er godt i hold og saann skal det vaere. Mennene vil ikke ha kvinnene sine radmagre. Kanskje hadde  Jan Thomas og motedesignerne fra Milano, hatt godt av en tur ut dit og sett glade og fornoyde mennesker.  TV hadde de og solcellepanel. Saa de lever fint   i vaar moderne verden. Litt nifst aa faa global oppvarming rett i ansiktet. Titicaca sjoen stiger normalt med to meter paa denne aarstiden. Det har ikke skjedd i aar. Grunnen er at det er ikke snoe lenger paa fjelltoppene. Imorgen setter vi kursen for Bolivia. Det skal bli godt aa faa bo 5 doegn paa et sted. Vi er naa paa 3900 meters hoyde. De fleste kjenner hodepine og foeler seg litt utenfor. Det vil gi seg etter hvert.

FREDAG: Vi har nettopp kommet frem til La Paz. Alle er friske og humoeret er paa topp. Foerst kjoerte vi 2 timer til grensen Bolivia/Peru. Her maatte vi skifte buss siden det ikke er lov aa kjoere busser fra Peru inn i Bolivia. Ca en times kjoering fra grensen moette vi kanskje en av verdens mest primitive ferjer. Vi ble fraktet i smaabaater, men busser og biler ble fraktet paa prammer. Myndighetene har flere ganger villet bygge bro her, men lokalbefolkningen nekter. Dette er deres levebroed.

Lørdag: En kjempeflott dag er gjennomført. Ikke alt etter planen, men det nytter heller ikke i Sør Amerika. Vi startet med 4 hjuling. Alle fikk en grei innføring i kjøringen. Alle måtte kjøre på en linje pga sikkerheten. Det ble en ganske lang tur fra 3200m opp til El Alto på 4000m. Først på asfalt, sa grus. Ikke alle var helt trygge på kjøringen, samtidig er 4hjuling ganske så stabil. Det skal veldig mye til å få en velt.

Maddelen og Tiril på 4 hjuling.

Hele gjengen

Heidi er sjåfør. Det ser nifst ut, men gikk bra.

Etter et par timer på 4 hjuling dro vi til dyreparken. Her kan man møte de aller fleste dyrene i Sør Amerika. Ikke noe å si på prisen. Kr 3.50 i inngangspenger. For fattige indianere, er nok dette ganske mye for en familie. For oss blir det nesten latterlig. Men alt er billig i Bolivia.

Condor. Lurer på om ikke dette er verdens største fugl med et           vingespenn på 3 meter.

En av mange typer jaguarer.

Kl 15 skulle et firma hente oss for fjelltur til Zhakaltaya. En eller annen misforståelse hadde skjedd. Så vi måtte ta taxi i full fart opp til Casa Allianza. Der stod buss og ventet. Jeg ble veldig skeptisk da jeg så kjøretøyet. Siden det og er regntid her, kan veiene være veldig dårlige og sleipe. I tillegg er siste biten på den 5400 m høye fjelltoppen ganske bratt. Vi kjente det skikkelig idet fjellet ble brattere og brattere. Bussen stoppet ved 4900 m. De våget ikke mer. Heldigvis. Det var jo stup rett ned på siden og smal vei. Vi valgte da å gå et par hundre høydemeter for å kjenne hvordan kroppen virker i den høyden. Litt trist å ikke komme opp, samtidig hadde jeg nektet å bli kjørt lengre. Det vil si jeg nektet elevene å sitte i bussen et par kilometer på vei ned. Vi gikk ikke ombord før veien flatet ut og vi kunne føle oss trygge. Først av alt gjelder sikkerhet. Det var ganske kaldt der oppe, med snø og vind. Jeg prøver gjerne igjen en gang, men ikke med buss. I morgen er det tidlig opp igjen. Da er det sykkeltur på dødsveien. Navnet høres nifst ut, men veien i dag er trygg. Det var verre før da veien var hovedvei til lavlandet. Nå er den kun åpen for syklister.

Vi er her på 5000 meters høyde.

Søndag: We did it.

Avgang allerede kl 07.00. Kanskje litt tidlig på en søndag. Vi ble kjørt først opp til kontoret til Topas. Det er et firma som en danske driver i La Paz. Her fikk vi dansk frokost. Tror nok det ble litt lite med en bolle og to små lapper. Etter 45 kom vi opp til stedet hvor vi skulle starte sykkelturen. Det var på 4700 meter, men der var helt hvitt av snø. Normalt får vi instruksjon og utlevering av utstyr og sykler her. Det gikk ikke. Vi måtte ned et par hundre høydemeter. Det var mer enn kaldt nok. Vi frøs så til de grader.

Vi startet alle på en linje. Ingen hadde lov å ta forbikjøring. Første del av dødsveien er bred asfaltvei med masse trafikk. Derfor må fokus hele tiden være på veien. Etter 10 minutt begynte problemene. Det begynte å regne og vi ble enda kaldere. Joggeskoene surklet og vi ble våte til skinnet. Akkurat da angret jeg på hele turen. Etter en god times sykling må alle over i bilene. De våger ikke å la oss sykle videre pga to oppoverbakker. Det har vært flere som ikke har tålt stigningen i høyden. For 3 år siden var det to som døde her.

Etter 15 minutts kjøring begynte selve dødsveien. Det er helt villt. Jentene i min bil hylte av skrekk da de så ned stupet på den ene siden. Ikke noe rekkverk, bare fritt fall. Og slik fortsetter dødsveien på grus. En stein i dekket, så kan det gå galt. Heldigvis gjorde det ikke det. Ingen uhell, ingen ødelagte sykler, ingen fall.

Vi rir på sykkelen i halvannen time. Hendene verker og føttene skjelver. De fleste ser ikke stupet på venstre side. Heller ikke alle minnesmerkene og korsene som står langs veien. De markerer alle ulykkene som har vært her mens veien var åpen for trafikk. Da var det verdens farligste vei.

Været har bedret seg betraktelig. Ingen fryser lenger. Ved lunchtid tar de fleste av seg ytterjakker og sykler videre i T-shirt og shorts. Det skulle vise seg å være et dårlig valg. Jo varmere det ble, jo mer mygg var det. Gjett om de beit. Tror de elsket norsk blod. Det er ganske sjeldent her. Temperaturen ble bare varmere og varmere. Til slutt endte vi opp i tropisk sone hvor det var nærmere 30 gr. Skal si det var godt med en dusj. Noen kastet seg ut i svømmebassenget. Middag var inkludert i prisen. Turen tilbake til La Paz tok 3 timer. Ingen angret på denne turen. De vil heller en gang til. Det forstår jeg veldig godt for dette var min 5 gang og jeg gjør det gjerne igjen.

Jeg tror vi syklet ca 55 km. Startet på 4500m og endte opp på 1200m. Bildet under lyver ikke. Amazonas og kildene til Amazonas begynner på andre siden av Andesfjellene hvor sykkelturen ble avsluttet.

Mandag: Vi står foran 3 dager med bistandsopplegg her i La Paz. Vi skal bli nærmere kjent med norsk bistand og hvordan det virker. Vi startet dagen med besøk langt ut på landet i byen El Alto, byen hvor de fleste er indianere og lever under ekstrem fattigdom. Vi fikk besøke en skole som de holdt på å bygge opp med hjelp fra norske bistandspenger. Vi ble nesten tatt imot som helter. For oss betyr det også mye å se at det nytter, hjelpen kommer frem og indianerbarna kan få en fremtid. Det er ganske skremmende å se hvordan de bor. Utvendig kan ingen se de usle forholdene de lever under. For husene er omringet av en mur. Men innvendig har de verken strøm, vann eller kloakk. De har heller ikke råd til ved. Når temperaturen da går langt under null, sier det seg selv at de har det tøft.

Vi hadde bursdagsbarn i dag. Heide ble 20 år og det ble feiret. Barna på skolen sang bursdagsangen på spansk og vi sang på norsk.

Etter skolebesøket fikk vi lunch på Misjonsalliansens hovedkontor. Her fikk vi smake en av spesialitetene på El Alto, frysetørkede poteter. Det smakte litt spesielt, men spennende og godt.

Anette prøver lokal mat: Frysetørkede poteter og kylling.

Vi fikk siden besøke en helsestasjon der en av voluntørene til Misjonsalliansen arbeidet. Denne stasjonen var for 15000 mennesker. De var 3 ansatte og klarte bare å betjene en liten brøkdel. Det kostet 3 kr for et legebesøk her, men de fleste har ikke råd til det. Istedetfor går de til lokale medisinmenn som bygger på gamle indianske skikker. Det er vel det vi kaller for heksedoktorer. Vi traff en dame som mistet jenta si på halvannet år. Jenta kunne vært reddet, hun hadde influensa, men moren hadde ikke råd å gå til lege. Sånt gjør enormt inntrykk. Skulle man ha behov for øyeblikkelig hjelp, så får man ikke det. De har ikke penger. Igjen er det de rike som vinner.

Vi fikk også besøke en kvinnelig ordfører i en av bydelene til El Alto. Totalt var de 14 ordførere, men hun var eneste kvinne. Igjen kom takknemligheten frem fra henne til Norge og for all hjelp som kommer bydelen til gode.

Dagen ble avsluttet med besøk i et landsbruksprosjekt. De fleste kom ikke på at dette kunne være bistand. Det var det i aller høyeste grad. En ku på El Alto melker 3 til  5 liter pr døgn. En norsk ku ca 30 liter. Dermed har de satt igang store prosjekter ved hjelp fra norske midler til å utvikle nye raser som kan melke 15 liter til dagen. Det var jo litt rart å stå foran kunstig insemineringsutstyr.  Nå kan vi det og. Alt i alt en meget nyttig dag med tanke på at vi er en bistandslinje.

Kalv som vil vokse tre ganger så fort og kanskje gi tre ganger så mye melk.

Moren var ikke overbegeistret for vårt besøk.

Tirsdag: Alle er friske. Ingen har ennå verken Peru eller Boliviamage. Erling Borgen sa en gang til meg at det er ikke spørsmål om du får Peru-mage, men når du får den. I fjor holdt de på å legge meg inn på sykehus i La Paz. Sterk feber og diare. Det var forresten ikke bare meg. Så i år har ingen fått problemer.

I dag er teoridagen. Det vil si vi har hatt to opplegg om Misjonsalliansens arbeid i Bolivia. Så skal vi ha et tema om forebygging av Hiv/Aids. Ettermiddagen er satt av til fritid. Det vil si jeg følger elevene opp til sentrum av La Paz og viser de hvor det er best å gå for turister.  3 stk vil prøve seg igjen på fjelltoppen Zhakaltaia. De gir seg ikke før de når 5400 meter.

Tirsdag kveld. Fjelltoppen ble nådd. Dagen ellers ble en del foredrag. Det sterkeste var nok møtet med en HIV/AIDS positiv. De fleste av oss går ennå mange timer etterpå og kjenner på hennes smerte. Hun dro til Argentina for å jobbe for godt over 20 år siden. Hun ble innlagt på sykehus i Buenos Aires og fikk blodoverføring. Det resulterte i at hun ble HIV positiv. Snakk om å bli behandlet som spedalsk. Første gangene hun stod frem og fortalte om sykdommen, måtte hun bruke maske. Hennes livsoppgave nå var å reise rundt og forebygge denne forferdelige sykdommen. Jeg kjente gråten tok meg da hun sa at en liten forkjølelse var nok til at hun kunne dø innen kort tid. Det vil si hun levde på en tidsinnstilt bombe. I tillegg er det masse fordommer mot denne sykdommen i Bolivia. Alle mente hun hadde levd som prostituert siden hun ble smittet i Argentina. Det vil si de behandlet henne deretter.

TOMMY og TIGEREN i minibank DEL 1

Tommy hadde sin store dag. Vi satt på pizzarestaurant. Tommy måtte i minibank. Espen fulgte han. Etter en kort stund kom han springende tilbake. Helt fortvila. Minibanken hadde slukt kortet. Espen stod igjen ved minibanken. Vi satte igang nødprosedyre. Mens vi holdt på kom Espen gående. Tommy føyk ut i en farlig fart og skulle ta han som hadde gått fra minibanken. Det han ikke så var at Espen hadde kortet hans i hånden.  Det kom ut tilslutt.

ONSDAG: Hjelp, send mer penger. Vi skulle tatt buss i kveld fra La Paz til St Cruz i Sør Bolivia. Vi må nå toget der innen fredag kl. 15.00. Kl. 08.00 lørdag morgen står min gode venn Ronaldo klar med buss og skal kjøre oss inn i Brasils villmark. Veien nedover kommer til å bli stengt i minst 2 døgn. Jeg kjenner Bolivia, da går fort en uke. Det er så voldsomme vannmengder som har kommet, dermed har store ras sperret veien. Dermed må vi sette inn vår første kriseløsning for å komme oss videre. Vi har klart i løpet av dagen å få flybilletter til kl 14.00 i morgen. Men det koster. Ikke så mye, men litt her og litt der….. Da merkes det. Det vil si flyet kostet oss ikke mer enn k 540 i tillegg. Men for et stramt budsjett, merkes det. I tillegg merker jeg at matvareprisene har gått ganske kraftig opp her pga verdenssituasjonen. En Burger King meny koster i dag kr 35,  ifjor kr 25. Det vil si 10 kr her og 10 kr der, så merkes det til slutt. Nå vil nok noen si at kr 35 for en middag, er til å le av. I Norge kan vi gange med 6.

Besøk på mikrofinansintitusjon.

Vi startet dagen med besøk hos Mikrokreditt-institusjon hos indianerne på El Alto. Det er rett og slett fantastisk å se at det er mulig. Jeg tror det var omtrent 240 millioner kr som nå lånes ut til fattige indianere. Disse har ingen annen ulighet for å komme igang med et eller annet prosjekt. Det er ingen banker i Bolivia som vil gi de lån. De har ingen sikkerhet å stille opp med. Så er det noen som våger å tro på de. Det vil si de får låne midler fra Norge. Tro det eller ei. Omtrent 99% av alle lån blir tilbakebetalt innen tidsfristen. Det gjør de ikke i Norge. Så denne virksomheten går på overskudd og dette igjen blir fordelt på sosiale tiltak til nytte for de fattige som alltid står bakerst i køen. Vi fikk da presentert teorien bak mikrofinans av en av lederne.

Etter det fikk vi lov å besøke en mikrofinansinstitusjon hvor en gruppe på 21 var samlet for å få lån.  Jeg syntest nesten dette ble for privat. Men er satt de og gikk igjennom finansene mens vi hørte på. En lånte 500 kr til nytt utstyr i bakeriet sitt. En annen kr 1000 for å utvide butikken. Vi reagerte kanskje litt på at i en gruppe på 20, så fikk det aldri lov å være mer enn 5 menn. Jeg våget ikke å spørre hvorfor, men har en mistanke om at mennene ofte bruker alkohol, men kvinnene jobber. Disse 20 står igjen som garantister for hverandre. Hvis en blir syk, vil de andre på gruppen hjelpe til sånn at lånet til gruppen blir innfridd. Det er nok her mennene har sviktet. Fora oss er det fantastisk å se at det nytter. Hjelpen kommer frem og vi skaper ikke tiggere som rekker frem hånden. Disse bevarer stoltheten og betaler tilbake med 26% rente. Dermed kan de se oss i den rike del av jorden rett inn i øynene og de har bevart verdigheten.

Ny fremtid for indianerkvinne.

Innkjøpt utstyr ved hjelp av mikrofinans.

Det ble bare halv dag i dag pga at jeg måtte ordne flybilletter. En stund så det ut som vi måtte reise full fart ikveld. Heldigvis fikk vi en dag til her. Jentene lå i solen. En time på 3600 meter var nok. De er knallrøde og har fått store skiller. Ingen blir brune her i denne høyden, men rødfargen vil siden gå over til brunfarge.

TOMMY og TIGEREN i minibank DEL 2.

Vi måtte i minibank for å ta ut penger til fly. Tommy og Espen dro avgårde. Tok ut sine penger. Alt vel.  Etter to timer kommer en politi og pikker de på ryggen. Nao, nao sier de og går. De har ikke gjort noe galt. Si, si sier politien. Nao, nao sier guttene og går vekk. Han følger etter. Prøver så å få kontakt. Politiet står med visakortet til Espen i hånden. Han hadde glemt det i minibanken. Tror ikke jeg skal si så mye mer, dette har vi innprentet. Det er akkurat motsatt som i Norge. Kortet kommer alltid sist. Skulle gjerne sett ansiktene på Tommy og Tigeren akkurat da.

TORSDAG: For en flytur. BOA airline sitt fly, en Boing 737 var gaatt i stykker. De hadde visst bare et fly. Dermed hadde de leid inn en Boeing 727. Den maskinen var minst 20 aar. Samtidig er det viktig aa tenke paa at de har samme sikkerhetsprogram i Soer Amerika som i USA. Men jeg var ikke helt overbevist da vi satte oss i flyet. Utenom tok take off dobbel saa lang tid som normalt. Lufta er saa tynn, flyplassen ligger paa 4100 meters hoyde.

Vi har altaa ankommet S Cruz i Soer Bolivia. Vi har faatt et hostel som er saa som saa, men vi klarer en natt her. De reklamerte med svoemmebasseng. He,he. Det gaar kanskje ann aa proeve seg.

I morgen kl 16.00 drar vi videre med tog (doedstoget) Navnet har det faatt pga for 100 aar siden doede saa mange av gulfeber her.

Vi ankommer Brasil loerdag morgen kl 08.00 og drar derfra inn i Brasils villmark. Der skal vi vaere i 3 doegn. Derfor er det muligens ikke internett foer vi kommer til Bonito tirsdag kveld, eller natt norsk tid. HVordan de unge skal klare seg uten Facebook, vet ikke jeg. De kommer til aa faa abstinens.

Alt er bra med gruppen. Litt diare, men det er ingenting mot det det kunne vaert. Saa litt imodium maa vi gjoere regning med.

Mandag ettermiddag. Jeg plutselig tilgang paa PC laaaaaaaaaaaaangt inn i Brasil villmark. De ville proeve aa gi meg en bedre pris her paa lodgen for neste aar. De mente vi ble lurt for penger siden jeg bruker en god venn fra byen Bonito til aa arrangere alt for oss her i Pantanal og Bonito. De skulle bare visst at vi faar bedre pris gjennom min faste kontakt. He, he. Men som takk for at jeg stilte opp til moete med dem, saa fikk jeg laane PC.

Togturen gikk flott. Vi havnet paa foersteklasse denne gang med aircondition og TV, grusomme bolivanske musikkshow. Vaar representant i Brasil, Ronaldo sto klar ved grensen. Vi maatte ta taxi i 10 minutt fra tog til grense. Saa kom problemene. Vi gikk glatt gjennom grensestasjonen til Bolivia, men BRASIL??????? Foerst var den ikke aapnet. Vi ventet 2 timer paa det. Dagen foer var den stengt pga pc anlegg var nede. Naa var en milelang koe. Siden det var loerdag skulle de ha oppe fra 10 til 13;00. Det gikk med en halv time. Men gjett om vi ble slitne av aa staa i over fire timer. Vi fikk ordnet penger og mat i Coromba, deretter kjoerte minibussene et stykke inn i bushen. Der ventet Safari lastebil. Den kjoerte igjen halvannen time inn til lodgen hvor vi bor. Alle fikk hver sin hengekoy. Litt uvant. Men ligger man paa siden som indianerne, gaar det faktisk paa et vis. Vi faar alt vi trenger paa lodgen. Mat lages paa gammeldagse ovner med ved. Dusjen er saa som saa. Jeg hoppet hoyt da jeg saa en diger, feit padde paa veggen. Naar man gaar paa do, boer man ta opp lokket for aa sjekke at det ikke ligger en slange kveilet rundt lokket. Bare just in case.

Lodgen hvor vi bodde i 3 netter i Pantanal.

Soendag var en kjempedag med hesteridning i et par timer inn i villmarken. Vi ser for det meste fugler. Det er jo det som har gjort Pantanal saa kjent. Det er verdens stoerste vaatmarksomraade. Men paa baattur fikk vi se noen apekatter, smaa krokodiller, vanngris og spor etter jaguar i sanden. Guiden kunne se at jaguaren hadde gaatt her for 3 dager siden. Innimellom blir det god tid til lesing og avslapping. Det er litt av vitsen her inne. Ikke noe stress. Her maa man ta det som det kommer.

Det har vi maattet gjoere i dag. Det poesregner. Og med regn kommer mygg. Milliarder av mygg. Mange har faatt ganske sterke bitt. Men hvis man klarer aa la vaere aa kloe, er man reddet. Det er det som er problemet. JEg ser de som bor her, kloer aldri. Da gaar det.

Vi startet dagen med piraiafiske. Tipper det ble en 20 stk.

Piraiafiske. Legg merke til kameraten til venstre.

Isabel har fått piraia. Legg merke til klærne. Helt korrekt. Alt skal være hvitt i Pantanal. Det sparte henne for 1000 myggstikk. Hun fikk  800. Så ut som hun hadde meslinger.

Lunchen er klar. Stekt piraia.

I ettermiddag skal vi ut paa nattsafari. Men jeg holder alle muligheter aapne. Foreloepig styrtregner det. Men, men. De kommer aldri til aa glemme Pantanal. I morgen tidlig spiser vi frokost og drar ned til Bonito. Tipper det tar 6 timer.

På vei ut av Pantanal. Mange kom seg ikke ut av villmarken denne dagen pga av alt regnet.

Alt er vel med gruppen. Litt smaating som det alltid vil vaere, men ingenting alvorligt.

Tirsdag ettermiddag. Vi har kommet oss ned til Bonito og har såvidt innkvartert oss på hostellet her. Kanskje et av de beste hosteller i Sør Amerika. Vi ligger 6 på hvert rom. Turen gjennom villmarken til hovedveien var ikke bra. Jeg fikk melding i dag fra et par andre norske jenter som var i Pantanal at de satt innestengt pga regnet. Vi kom oss heldigvis ut og kan fortsette turen etter oppsatt plan. Men på en back-pack tur kan alt skje.  Jeg tror de fleste nå er mer enn nok fornøyd med mygg. Jeg har aldri opplevd verre. Nattsafarien i går kunne nok hatt mer spenning. Noen dyr så vi, men sånt kan ingen vite på forhånd. Vi har bursdagsbarn i dag. Gratulerer til Hans Andreas.

Bursdagsbarnet: Hans Andreas

Tommy og Tigeren. Del 3: Her i bonito kan vi levere inn klær til vask for en grei penge. Det trengs. Vi var skitne som få både utvending og innvendig. Vi hadde dusj i Pantanal, problemet var bare at myggen stod klar inni dusjen klar til angrep. Tror mange skippet dusj i dag i vente på langt bedre tider. Tommy var rask med å levere inn klærne. Altfor rask. Etter en time får han nok et sjokk. Begge visakortene lå i lommen på buksa i skittentøyet. Og skittentøyet var på vei inn i maskinen på vaskeriet. Heldigvis fikk de stanset vasken og begge kortene kom tilbake uvasket.

Om  kvelden gikk vi ut sammen og spiste middag i Bonito.

Kjæresten til Nils skriver på Face at hun savner han. Vi andre er ikke helt sikker lenger på om det er gjensidig. Åsmund t.v. og Nils deler biffporsjon til to personer.

Onsdag. En ny flott dag i regn. Men det gjorde  ingenting. Vi ble kjørt i 1 time fra hostellet i retning mot Paraguay. (4 timer med bil så er man i Paraguay.)  Her fikk vi utlevert våtdrakt og snorkle utstyr. Deretter ble vi kjørt med spesialbil inn i villmarken. Vi måtte gå en halv time før vi kom til elven vi skulle snorkle i.  Litt merkelig å se brasilianske ungdommer som måtte bruke svømmevest. De kunne ikke svømme. Forresten forståelig. Hvorfor skal de lære å svømme i en innlandsby hvor det er langt til sjø?

Det er nesten uvirkelig å la seg bli dratt med av strømmen nedover elven. Vannet er krystallklart mot hvit sandbunn. Rundt oss svømmer tusenvis av store og små gullfisker. Vannet er varmt. Vi snorkler i et par timer, ca 1800 meter. På gården ventet varm lunch som var inkludert i prisen.

I morgen er det fri frem til kl 16.00. Da kjører vi i minibusser i 4t til hovedstaden i denne staten, Campo Grande. Kl 22.00 går rutebuss videre til Sao Paulo. Jeg er ikke bekymret for den turen. Bussene i Brasil er nesten som cruise. Fredag ettermiddag er vi framme i Mogi das Cruzes, en forstad til Sao Paulo. Her ligger barnehjemmet hvor vi skal bo i 5 døgn.

TORSDAG: Alt er vel med gruppen. Ingen er syke. Det eneste minus er været. Det styrtregner i dag. Vi hadde lagt inn en soldag i dag. Istedet blir små bekker til elver. Men i morgen, lørdag, søndag og mandag meldes det om sol i Sao Paulo. I tillegg melder yr.no om sol neste torsdag og fredag i Rio. Hvis det går i oppfyllelse, skal vi ikke klage et ord.

FREDAG KVELD: Vi er fremme paa barnehjemmet i Mogi das Cruzes, en forstad til Sao Paulo. Forstad og forstad, 500 000 mennesker, det blir jo som stoerreslen paa Oslo. Vi har altsaa reist i 24 timer og er ganske trette. Det var godt aa komme frem. Reisen gikk greit, eneste er at jeg er redd en lommebok er gjenglemt paa bussen vi tok i 15 timer. Kortet er sperret, men kontoret er stengt i kveld. Vi kan jo haape, men har ikke peiling paa hvor vi eventuelt skal kunne hente den. Sao Paulo er jo saa stort, kan ikke se nesten hvor den begynner og slutter. FN mener det bor 20 millioner mennesker her. Altsaa uoffisielt. De klarer ikke aa telle alle som bor i slummen. Naa sitter elevene her paa barnehjemmet og proever seg med litt kontakt. De har litt portugisisk med seg, men det viktigste er bare aa vaere naer barna. De fleste av dem mangler det mest basale, kjaerlig og noen som bryr seg.  Her paa barnehjemmet faar de litt av det, kanskje det kan ruste barna opp til aa moete voksenlivet. Det er ikke saa lett, for en oppvekst paa et barnehjem her, innebaerer at man ikke staar foerst i koen naar jobber skal fordeles. Dette er foroevrig det eneste barnehjemmet i Mogi hvor barna faar lov til aa bo til de er 18 aar. Ellers er det 14. Her proever de da aa hjelpe barna med leilighet og jobb slik at de kan staa paa egne bein i voksenverdenen. Vi haaper fremdeles paa sol, det ser daarlig ut. Men droemmen lever. Ellers er ingen syke og stemningen er god.

LOERDAG: Karneval……  Saa har vi faatt oppleve det og. Samba, samba, samba til vi ikke klarte mer. En oeredoevende musikk, masse farger, flotte kostymer og dans. Akkurat saann vi har sett det paa TV. Men for en kald nordboer, kan det bli vel mye. Naa er ikke karnevalet i Mogi saa kjent som det i Rio, men vi fikk foelelsen hva det dreier seg om. TV kanalene her sender bare fra karnevalet. Hele Brasil har fri. Utover hele kvelden kommer prosesjon etter prosesjon paa paradegaten de har laget til festen.

Vi startet dagen med besoek i Mogi. Her er bl.a en stor tatooooooo shop. Tror nok en del har faatt merket seg for livet. Heldigvis oppdaget jeg et par stavefeil paa en tatoo. Totalt ble det 27 piercinger og tatooer.

Ettermiddag/kveld var vi paa et kjempestort shoppingsenter utenfor Mogi. Prisene var nok vel hoye. Det eneste som holder stand er Big Mac. Den koster fremdeles kr 40.

Tommy og Tigeren del 4: Tigeren har blitt klippet av jentene paa BRO. Tommy tok klippet paa shoppingsenteret i dag. Da han var ferdig strakk frisoeren haanden ut for aa takke. Det forstod ikke Tommy og rakte ham visakortet istedet.

Tommy og Tigeren del 5: Glemte foroevrig aa skrive at Tigeren tok ut 20 BOL i La Paz i minibank. Han trang smaapenger. 20 BOL er 18 kr. Det han ikke visste var at banken tar kr 25 i gebyr for disse 18 kr, pluss en viss prosent av beloepet.

Imorgen drar vi inn til Sao Paulo by. Hver soendag har de et av Soer Amerikas stoerste markeder der. Det er vel verdt et besoek. Ettermiddag haaper vi paa et av de stoerste shoppingstroekene i Brasil. Naa har vaare ungdommer ikke saa mye plass igjen i koffertene, men det er goy aa se. Saa i morgen er det usikkert om jeg faar skrevet noe paa bloggen. Men alt er vel, ingen er syke.

Mandag kveld: Naa tror jeg nok inntrykkene er blitt sterke. Nesten for sterke. Tror jeg saa noen taarer paa kinnene i dag. Det er som vi er i en annen verden. Vi kan reise herifra og lukke doeren bak oss, mens mennesker her lever i en virkelighet som vi har hoert om, men som vi ikke kan fatte er sant. Gaarsdagen ble noenlunde slik jeg skrev, eneste var ettermiddag og shopping i Sao Paulo, ble ikke innfridd. Det er karneval og butikkene stenger tidlig, hvis de i det hele tatt har oppe. 11 stk poevde seg opp i et 32 etasjer hoyt taarn hvor man faar en fantastisk utsikt over byen. Man ser Sau Paulo saa langt man kan se. Jeg advarte de med at det kan vaere spiseplikt der oppe, hvis ikke maa man betale 70 kr for aa komme opp. Jeg nevnte at sist gang kostet det over 160 kr for mat. Disse 11 sjekket ikke hva det kostet, men satte seg til bords og hev inn nydelig selvbetjeningsmat. Regning: Den kom paa kr 350 pr hode, inklusiv drikke. Men det var sikkert goy. Vi avsluttet kvelden med aa gaa ut paa gaten og lete etter gatebarn. Midt i hjertet av byen fant vi smaa barn som bodde med familien sin paa gaten. Det ble et sterkt moete. Spesielt naar vi vet at disse barna sannsynligvis kommer til aa ende sitt liv her. Hvis ikke myndighetene tar de naa, vil de ende opp som limmisbrukere. Man finner hundrevis av barn som lever saant i Sao Paulo. Det ble en lang dag. Vi var tilbake paa barnehjemmet kl 23.45.

Idag startet vi opp med besoek paa et norsk prosjekt her i Mogi. Det er Turid Dahl Stokland fra Vedavaagen som driver et fantastisk hjelpeprosjekt. Hver dag henter de ut 170 barn fra slummen og gir de mat, undervisning i data, musikk, engelsk etc. Ved aa naa barna, naar de ogsaa foreldre og kan kurse disse. Turid fortalte til taarene kom. Menneskene har det saa elendig i slummen. Foerst bor de forferdelig, utenom lever de saa utrygt. Prostitusjon, narkotika og mishandling er dagliglivet. Saa kommer barna til prosjektet og faar et friminutt i livet sitt. Det som sitter kanskje mest av alt igjen er Turid ord om droemmen til disse barna. De sier: Min droem er aa faa meg jobb naar jeg blir voksen. Saa vil jeg bygge hus til mamma. Hva er det vi droemmer om, vi som bor paa jordens beste vestkant? Jo, at jeg skal faa jobb, utdannelse, familie og hus.

Etterpaa dro vi paa besoek i den ene av 3 store slummer i Mogi. Foerst til en dame som ble kastet paa gaten for et par aar siden. Hun har 8 barn. Elever paa Karmoy Fhs fikk hoere om dette og satte igang vedhogst og klarte aa skaffe tilveie nok penger til aa bygge hus til henne. Hun har det veldig bra naa. Eneste var lukten. Forrige uke var det saann flom i slummen at vannet sto 30 cm opp i stuen. Det igjen medfoerte at all kloakk kom opp og la seg over gulvet. Vi reagerte litt da vi saa mange pakker som var hengt opp paa vegger og skap som ikke var pakket opp. Mammaen ville spare paa lekene saann at de kunne ha mye lengre glede av gavene.

Som sagt saa var det orden i kaoset. For rundt huset ser det ikke ut. Det gjoer det ingen plass i slummen. Men neste besoek var saa faelt. Det gaar nesten ikke ann aa forstaa at det kan bo mennesker der. Bossplass er det naermeste ordet jeg finner. Men det er langt bedre paa vaare bossplasser eller miljoeparker som det kalles naa. Vi saa ikke rottene. De saa helt sikkert oss. En mamma paa 25 aar bodde her. Hun hadde foedt 9 barn som alle bodde paa et rom. De minste bodde nok 3 i hver seng. Det var ingen orden der, ingen struktur, ingen planlegging. Alt floet. Det vil si ingen har laert denne mammaen hvordan hun skal behandle klaer. Derfor vasker hun dem i gravskittent vann. Toerker de halvt og legger alt i en haug. Dermed blir toyet underst oedelagt.

Besoeket ble avsluttet hos en av damene som jobber paa barnehjemmet. Hun bor i slummen og viste oss rundt som lokalkjent. Hun bor ganske bra naa med sine 8 barn. Hun har faatt hjelp fra Norge. Startet med et rom og har naa eget soverom. Men forrige uke sto alt under vann hos henne og. Dette kan vi ikke gjoere saa mye med, men det er verre med taket som lekker som en sil.

Gatebarn som vi moette i sentrum av Sao Paulo.

Gatebarn sammen med Isabel, Mari J og Madelen

Inngangspartiet til et av husene vi besoekte.

10 paa et rom

I morgen tirsdag drar de som vil sammen med barna til et slags Disneyland. Barna som naa er igjen paa barnehjemmet, har ingen aa reise hjem til i ferien. Som regel har et barn en eller annen i familien de kan dra til i ferien. De som naa er igjen, 14 stk har ikke det. Derfor gjoer vi litt ekstra for dem. Jeg gjoer regning med at vi er sent tilbake. Onsdag er avsatt til tid sammen med barna her, kl. 23.50 er det avgang med buss til Rio.

Naa er det ikke lenge igjen foer avreise til Norge. Det gaar forferdeligt fort, men saann maa det nesten vaere med saa mye program. Mange, mange inntrykk skal fordoyes. Jeg forventer ikke at ungdommene skal klare det ennaa. Derfor blir nok turen bare enda sterkere etterhvert som tiden gaar.

Onsdag: Vi fikk en flott dag i gaar paa Playsenter som det heter. Litt lang reise med 3 tog og en buss. Men vi er vant med aa reise naa, saa to en halv time en vei, er ingen ting. Barna storkoste seg. Noen av vaare ungdommer tok Skyline. 3 stk blir heist 100 meter opp i luften og saa sluppet. De fikk en vanvittig fart. Hoydepunktet for barna var nok spoekelseshuset. Jeg hadde med meg to som mer eller mindre fikk kollaps. En ung jente laa doed paa senga. Plutselig reiser hun seg og springer etter oss. Jeg maa bare vaere aerlig og si at jeg kjente det litt selv. Litt saann frysninger paa ryggen. Eller naar vi ikke kom ut igjen fordi to sto og stengte veien med motorsagene i gang. For oss betyr kanskje ikke et saant besoek saa mye, men for barna er dette 17 mai x 2. De blir sett og de foeler at noen bryr seg om dem. Det er ganske sterkt aa se hvordan barna har knyttet seg opp mot vaare elever. De gaar haand i haand. Barna trenger det. Kjaerlighet har vaert en stor mangelvare i livet deres. Saa faar de noen draaper naa. Derfor blir nok smerten stor hos de naar vi drar i kveld til Rio. Vi drar rett fra Rio paa loerdag til flyplassen.

Alt er bra med gruppen. Ingen er syke, litt hosting hoerer jeg. Men ingenting alvorlig.

TORSDAG: Vi er fremme og har allerede fått mye med oss i Rio. Avskjeden med barna på barnehjemmet, ble slik jeg tenkte. Masse gråt på begge sider. 3 av barna er så nye at de kjenner ikke sine egne følelser når  noen de blir glad i, reiser fra de. Samtidig blir det veldig sterkt for oss at vi kan lukke døren og dra videre, mens de skal være igjen.

Bussen ankom Rio kl 05.30. Vi var bevisstløse hele gjengen. Heldigvis fikk vi lov å oppholde oss på hostellet et par timer. Vi lå spredd overalt. Kl 09 ble vi hentet av et firma som har spesialisert seg på favelaturer. Vi skulle inn i verdens mest kjente slum, Rocinha med sine 200000 innbyggere. Dette er en by med skoler, post, helsesenter, tannleger og en haug med frisørsalonger. Vi ble kjørt opp av motorsyklister. Ingen foto eller video i begynnelsen. Det kunne være at jeg fikk med en mafiafyr slett ikke ønsket å bli tatt bilde av. Det kan være farlig for han. Myndighetene prøver jo nå å gjøre noe med alle de 200 slummene som Rio har før VM i fotball og OL i 2016. De har visstnok rensket opp i 20 til nå. Det siste nye er at myndighetene bygger store murer rundt favelaene for å stoppe veksten. Det igjen resulteter i at man nå har begynt å bygge i høyden.

Rocinha slummen i Rio hvor The City of God ble innspilt.

Etter slumbesøk, ble vi kjørt rett til Copacabana. Det var ikke så voldssomt med sol men gjett om fargen kom. Det er rett og slett nifst. Det var deilig å kjenne varme på kroppen. Det har jo ikke vært for mye av det. Nå håper vi på en flott morgendag med hanglading, Sol på Copa og Kristusstatuen. Så ender vi opp på verdens største utested, Lapa, der 50 000 brasilianere danser samba. Der en en grusom kriminalitet, så alt av verdi må av oss. I fjor tror jeg det var 30 hender i lommene mine. I tillegg er det ingen fordel av være skandinavisk jente. De har overhodet ingen respekt og grenser. I tillegg kommer gatebarna for å rane turistene. Vi må tenke sikkerhet, sikkerhet, sikkerhet. Heldigvis har alt gått bra til nå.

Fredag: 15 stk fikk en flott opplevelse med paragliding. Vi andre 7 dro ut til Copacabana. Solen var veldig sterk, så de som kun kjørte sololje uten faktor, vil nok streve litt i natt. Ettermiddagen ble avsluttet med fellestur opp til Kristusstatuen. Litt skuffende med været. Den har vært innhyllet av skyer hele tiden, også i dag. Men vi har nå vært der. Det går ikke ann å reise til Rio uten å ha sett det kjente landemerke.  Nå lettet tåken noen sekunder, så vi fikk se statuen. Vi holder nå på å gjøre oss i stand til morgendagen. Det er ikke så mye å pakke siden hovedbagasjen står i Sao Paulo. Men det tar litt tid når 22 skal betale for vann og drikke med kortet sitt. Kl. 22 tar vi en tur ut og ser på livet på Lapa. Kl 07 kommer biler og henter oss til busstasjonen. Bussen til Sao Paulo går 8.30. Tror det er litt romling i magen i gruppen. Men ikke noe alvorlig.

Endelig varme, sol og sjø på Copacabana

Alle er kommet hjem til en fantastisk mottakelse på skolen. Kjøttkaker, erterstuing og brun saus ventet. Herlig etter å ha levd på batata fritta (pommes frites) og lyst brød i 1 måned. Takk til dere som har fulgt oss på bloggen og ikke minst sendt kommentarer. Det betydde mye for elevene. Nå venter bearbeiding av inntrykkene. Det vil ta lang, lang tid.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Mandag 15. mars: Vi er fremme. Det er nesten som om vi drømmer. 5 stjerners hotel med en topp service. For meg som har levd på “loffen” i Sør Amerika med 18 elever, er jo dette paradiset. Vi har nå nettopp spist en 4 retters middag. De aller fleste er dødstrøtte etter en natt på flyet. Flysoving er jo av og på søvn hele natten. Flyturene gikk greit, ingen forsinkelser og alle fikk bagasjen. Men det holdt på å gå galt for en i Kjøbenhavn. Passet var sporløst borte. Det var ingen annen utvei enn å forlate vedkommende i København og så få nytt pass på ambassaden der. Jeg tok farvel og så ingen annen mulighet. Kapteinen kom så med melding ved flyavgang at vi ville bli forsinket. De måtte finne bagasjen til denne. Det vil hele flyet med 264 passasjerer måtte saumfares. Det tar tid. Så av alle ting, så klarer den passløse å bli kjørt ut med El bil til Osloflyet. Der lå passet på gulvet. Og 5 minutt etter flyet skulle gått, er vedkommende blandt oss igjen. Da var deg mange som klappet. Jeg tror nok det hadde ordnet seg dagen etter, men vi ble spart for mye bry.

Det å komme seg inn i Kina er også et kapittel for seg. Lange køer foran visumskrankene. Alt var jo ordnet på forhånd. Men dett tar sin tid. Det gjorde at vi ikke klarte å gjennomføre programmet vi hadde tenkt: Himlenes tempel. Kanskje gjerne like bra. Tror nok det er bedre å ta historiske ting når vi er opplagte. Jeg har vakt ikveld. Tipper det blir en rolig vakt der alle vil være i seng ved innetiden kl. 23.00

Tirsdag: Det skulle straffe seg å gå tidlig til køys. Jeg våknet kl.07  og hoppet rett i joggeklærne. Utenfor hotellet sto en rekke gutter som hadde våknet lys våkne kl. 05.00. Døgnville som bare det. Vil nok kalle dagen i dag for et ”highlight.” Vi startet på den himmelske freds plass, verdens største plass. Her finner vi nasjonalmuseet, nasjonalforsamlingen og Maos mausoleum. Plassen igjen går rett over i den forbudte by med sine 9999 rom. Ni tallet er lykketallet i Kina, derfor dette antall rom. Keiseren trengte det nok med sine hustruer og sine 3000 konkubiner. Den forbudte by ble anlagt i 1406 og ferdig i 1420. 1 million mennesker jobbet med den.

Det var spesielt å stå på den himmelske freds plass. De fleste forbinder den med studentdemonstrasjonene i 1989 som fikk en så tragisk utgang. Ennå forties dette her. Det var bare terrorister og opprørere som prøvde seg, er den offisielle forklaringen. Demokrati- og frihetsforkjempere  kaller vi de som ble drept. Men nå må jeg være forsiktig. Det er egne folk hos myndighetene som kan norsk og som sannsynligvis leser dette. Elevene fikk ganske sterkt ”hakaslepp” da de i dag ikke forstod hvorfor de ikke kom inn på Facebook. Mange er jo ”avhengige” av det. Sorry, Facebook ble stengt her under opptøyene i fjor(eller var det året før). Myndighetene fant da ut at gjennom Facebook har de plutselig ikke lenger kontrollen på det som blir skrevet og lest. Bare noen få tastetrykk unna, kunne mennesker spre budskap som  ikke passet de som styrer.

Twitter finnes heller ikke og ikke visstnok You Tube. Plutselig blir ytringsfriheten så nær. Hos oss er det en selvfølge, men ikke i verdens mest folkerike land. For de få som har CNN eller BBC, vil det i tilfelle kritikk mot myndighetene, bli sort skjerm.  Det vil si det er lagt inn forsinkelse i utenlandske program. Dermed kan de gjøre sånt.

Lunchen i dag var, ja, helt sant, på en Kinarestaurant. Vi spiser som kineserne. Sitter omkring et rundt bord. Maten settes på en stor rund glassplate. Så dreier vi og forsyner oss. I dag var maten litt mer krydret enn normalt. Det vil si maten var fra Sør-Vest Kina. Der er det mye varmere, derfor må maten krydres for å holde seg. Her i Beijing er maten tam. Det er så tørt, sier de. Derfor er de forsiktige med krydder. De fleste foretrekker faktisk kinamat i Norge. Den er mye bedre. Tror nok at en del etter hvert havner hos Mac Donald rett over hotellet. Vi får så lite i oss med pinner. Maten ramler av. Ikke minst risen.

Silkefabrikk stod også på programmet i dag. Vi fulgte hele silkeprosessen fra larve til ferdig produkt. Noe klær ble kjøpt og noen kommer hjem med silkedyne. Men shoppingen har ikke tatt helt av ennå. Det kommer, sann mine ord.

Vi spiste middag sammen på en, ja helt riktig:  Kinarestaurant. Denne gang litt mildere, men god. Så kom kveldens og ukas høydepunkt: Kungfu show. Et forrykende show med flott musikk, drama og akrobatikk.

De fleste er nå utslokt. Heldigvis har vi noen dager med lettere program, men inntrykk får de massevis av.

Alt er bra med gruppen. Ingen er syke, men det kan de lett bli. Det er sol, men gradestokken går kanskje opp mot 7 gr om dagen. Det vil si at vi kler oss etter forholdene.

Da er onsdagen over. Nok et stramt program er gjennomført. Klokken er nå 22.00 og dagen ble avsluttet med kinesisk massasje. Ok, jeg innrømmer det, de var litt hardhendte, men du verden så godt det var etterpå. I en hel time ble vi banket og gnidd.

Vi startet dagen med besøk på Fugleredet, eller der hvor åpnings og avslutningsermonien ble holdt under de olympiske leker. Det anbefales å gå inn og se. Dette var frivillig og kostet 45. Det var en spesiell følelse å komme seg helt til topps oppunder taket og se utover anlegget som har plass til 91000 mennesker.

Neste post var Te-hus. Vi fikk prøvesmake masse forskjellige typer te og ikke minst fikk vi innføring i hva de forskjellige sortene var godt for.

Mange har kjøpt med seg hjem sort te til foreldrene. Den var god for blodtrykket og så fikk den fortgang i forbrenningen. Så nå er det tid for slankekur der hjemme for de som trenger det.

Sommerpalasset utenfor Beijing er vakkert. Tipper vi brukte en halv time med buss dit ut.

Her dro keiseren tidligere ut med staben da det ble for varmt i Beijing. Han fikk laget seg en kjempestor kunstig innsjø som gjorde det slik at det blir svalere her. Bygningene er i flott kinesisk stil.

Etter lunch dro vi til perlefabrikk. Først fikk vi en innføring i oppdrett av skjellene som bærer disse perlene. De kommer fra ferskvann og hvert skjell inneholder gjerne 20 perler. Etterpå kunne man få kjøpt perlesmykker og ringer. Prisen avhenger av lommeboka. Det dyreste kjede var til godt over en halv million. De fleste unte seg en perlering eller armbånd til et par hundre kroner. Kjempefint minne å ha med seg hjem. Tror jentene koste seg, mens guttaboys kjedet seg.

Torsdag: Tiden fyker som bare det. Det er kaldt, men heldigvis oppholdsvær. I dag har vært den stoooore shoppingdagen. Vi avsluttet programmet med halvannen times besøk på Silkemarkedet. 5 etasjer med bare fake, fake, fake. Alt dreier seg om turister, prisene også. Simen skulle ha seg 5 Bjørn Borg truser.  Første tilbudet var på 600, det vil si rundt 590 kinesiske. Vi regner da lett: 1 kr er 1 kinesisk. Simen var fast bestemt på hva han ville gi og gikk til slutt bort. Dermed fikk han de for 50 etter flere budrunder. De fleste kom med store bæreposer og en del med nye jakker. Maria og Lisa var kjempefornøyd. Tenk å få en jakke som opprinnelig kostet kr 1800 til kr 100. Jeg deler gleden med de, men kan ikke la være å huske jakken jeg kjøpte for  2 år siden. Glidelåsen røk etter første gangs bruk. Så var den så tett at det ble badstu inni den i minus 15 gr på Geilo. Som sagt alt er fake, men gjett om det er gøy.

Vi startet litt tidligere i dag. Morgengymnastikk stod på programmet. Vi kjørte opp til Himmelens tempel, en stor flott park med 2 tempel der de blant annet ofret til himmelen og forfedrene for at jorden skulle gi grøde. Det viktigste tempel hadde 3 tak. Da er dette det aller ypperste. Kineserne tenker ofte annerledes enn oss. De er nok overtroiske. Mange kan ikke gå forbi en Buddha figur uten å berøre eller ofre til den.

Legg merke til maten foran som er ofret.

Tall betyr mye, f.eks tallet fire på bilnummeret er dårlig. Da kan du risikere at det går rett vest. Grunnen er at tallet fire og død høres helt likt ut. Mens tallet åtte er kjempebra. For det tallet høres likt ut som rikdom. Dermed blir dette lykketallet. Men tilbake til det himmelske tempel. I parken her samles sikkert tusenvis av kinesere hver dag til morgengymnastikk. Da er det bare å hive seg på. For meg var det litt artig å se utviklingen bare på to år. Dengang var det skikkelig kinamusikk som lett skjærer litt i ørene. Nå har de kinamusikk i bunn, men så legger de på vestlig tekno. Dermed blir det et helt annet driv over det. Dette ble bekreftet av guiden vår. Kina har jo vendt seg veldig mot vesten og vestens verdier.

Før lunch dro vi til en kinesisk kokkeskole. Det var interessant. Sjefskokken selv viste oss hvordan det skulle gjøres. Gjett om det tok fyr i wok-gryta. Det var nummeret før at barten min røk. Kokken hadde med 2 assistenter. De fikk ikke gjøre noe annet enn å tørke knivene etter sjefen sjøl hadde brukt de. Alt var veldig alvorlig og seriøst. Noe smil fantes ikke. Det skal det ikke være hos lærerne på skolen. Elevene skal ha respekt, hvis ikke får de kjeft.

Lunchen denne dagen var god. Det var mat fra den sørlig delen av Kina og jentene som opptrådte under middagen, så ut som thaidamer. Så det var tydelig at vi var i en helt annen kant av Kina. Jeg tror faktisk at alle spiser med pinner, det tar litt mer tid, men da får maten tid til å synke. Tipper en ca 40 stk var på Hardrock Cafe om kvelden.

Flott og god stemning i gruppen. Ingen vil hjem.

Hjelp. Nå trenger vi fotmassasje. En helt vanvittig tur på muren ligger bak oss. Og vi som trodde vi skulle rusle en fin fire timers tur på den kinesiske mur.

Det er blitt fredag og vi har kommet tilbake til hotellet en ny sterk opplevelse rikere. Bussturen inn i landet tok et par timer. Vi startet på 570 meter over havet.  Allerede ved inngangen ante vi ugler i mosen. 25 mongolesere stod klar til kaste seg over oss. De forfulgte oss. Det var ikke mulig å bli kvitt dem. De skulle hjelpe på hver utfordring. Stod klar for å ta oss i armen. Vi hadde sett for oss en rolig tur i fred og ro. Hensikten deres var å selge. Det kom frem etter en times vandring. T-shirt, postkort, spisepinner. Vi syns jo så synd på dem at vi ble nødt til å kjøpe. Jeg holdt meg i tre timer, men da sprakk jeg. 20 kr for en T-shirt med murmotiv. Turen var 12 km.

Det gikk opp og ned. Ved 900 høydemeter, angret jeg på det hele. Utenom måtte jeg ha vår kinesiske guide i armen. Hun var nok  ikke trent for sånt.  En spinkel og spe kineserdame på 21 år mot våre ekstremjenter. Så nå han hun lovt meg å begynne på treningsstudio.

Avslutningen ble enorm. Mektig natur og tåken lettet. Muren slynget seg langt man kunne se i terrenget. En god del av oss lot oss blir kastet ut i det store intet i en kabelbane. Vi krysset en svær dal i en vanvittig fart. Bare dette var verdt hele turen. I morgen er det muren påny. Men ikke så langt.

Rett før avgang med kabelift

Den andre gruppen hadde en flott dag med Kjell Arne og besøk i Folkekongressen, Musikkhuset(kjempespennende arkitektonisk, en av de tre bygningene man bør ha sett i Beijing),  Grønnsakmarked og Medisinmarked. Alle fikk møte en ekspert på sykdom og alle fikk diagnose. Dermed kunne de kjøpe medisiner. Gjør regning med at alle hadde et eller annet. Dagen deres ble avsluttet med besøk i en kinesisk familie.

For oss ledere er dette foreløpig en drømmetur. Alle respekterer innetider og møter frem når de skal. Da er det kjekt å være sammen med en så stor gruppe.

SANDSTORM

Jeg startet dagen i dagkl 07 med en joggetur i gatene.  Dette er helt uvanlig her, så de rister på hodet, stopper opp og ser dumt på meg. Jeg ble så fort tørr i halsen, kjente det knaste mellom tennene og fortauet var belagt av et gult belegg. Det hadde vært sandstorm. Under frokosten ser jeg ut av vinduet. Plutselig er alt gult. Ny sandstorm. Noen ganger hender det her. Da kommer vinden fra Mongolia og ørkenlandskapene. Jeg var en stund redd vi måtte avbryte et av høydepunktene, den kinesiske mur.

Første del av programmet var besøk på en fabrikk der de laget den flotteste kunst av kobber. Tror nok en del fikk litt bakoversveis da de kjente hvor kaldt det var i fabrikkhallene. Der satt kvinner og jobbet 12 timers dag, 6 dager i uken. Og lønnen? kr 1300 pr mnd. Det går nesten ikke ann å leve på det. Det var anledning til å kjøpe krukker og figurer. Skulle gjerne hatt noen kilo ekstra hos SAS, derfor ble det bare noen små souvenirs.

En halv times kjøring fra fabrikken begynner fjellene. Et lite stykke inn her så ser man muren slynge seg oppover fjellsidene. Den er offisielt 6000 km lang, men nå er den visstnok blitt oppdatert som atskillig lengre. Det er en underlig følelse å gå på den. 2000 års historie under føttene og så flott laget. Den skulle være så bred at 6 menn med hester kunne ri i bredden.  Det blåste stikker og strå. Sand i øyne og munn. En god del trosset værgudene og gikk opp til venstre eller høyre. Den ene tok ca 1 time og den andre 40 minutt. Tror nok at noen også valgte kafeteriautgaven. De hadde bommet på klærne. Det gjorde ikke våre elever fra Latvia. Spreke som bare det.

Jeg tok den korte utgaven i dag. Kjente faktisk litt turen fra i går.

Etter muren hadde vi felles lunch. I kveld er frikveld, så da får elevene gjøre Beijing på egen hånd. Alt er vel med gruppen, noen kjenner litt på magesjau, men det må vi regne med i en ny kultur med helt andre bakterier enn vi er vante med.

Søndag

Vi startet dagen med besøk til et hutong boligområde. Dette er gamle hus midt i storbyen fra Ming og Qing dynastiet. Forholdene i slike områder kan være ganske primitive. Det kan f.eks innebære at man må kle på seg om vinteren i 15 kuldegrader og gå i 5 minutt for å gå på toalettet eller ta seg en dusj. De har da offentlige bad. Husene kan og være veldig dårlige. Myndighetene har som mål å fjerne 80% av disse for så å bygge boligblokker. Men mange av den eldre generasjonen ønsker ikke å bo i blokk. I tillegg har de ikke råd. For de får erstatning for det boligarealet de har og det er ofte veldig lite. Hvis det er 20 kvm, så er ofte en blokkleilighet 60 kvm. Da må de betale mellomlegget. Med de boligprisene som er her, vil de aldri klare dette. Vi ble kjørt inn i hutongområdet med rickshaw. Gatene har så vidt plass til to sykler med vogn i bredden. Midt inni boligområdet, fikk vi komme inn og besøke en familie. Det var tydelig at de var ikke fattige. Kjempestor flatskjerm og alle tenkelige tekniske hjelpemidler. Buddha var på plass. Hver morgen ble han æret av alle i familien og ved spesielle anledninger ofret de mat.

Etter lunch dro vi til antikkgaten. Det meste var nok fake, men det var mye fin kinesisk brukskunst. Vi avsluttet med besøk i et tradisjonelt kinesisk apotek der man finner alt mulig innenfor kinesisk medisin.

Kvelden ble avrundet med et fantastisk kinesisk akrobatikkshow. Vi lurer på hvordan det er mulig. De minste var rundt 7 år og de eldste 18 år. Tipper at det er aldergrensen. For her er man nødt til å være myk. De begynner allerede på akrobatikkskolen når de er 4 år. Jeg tror mange vil velge dette som det største høydepunktet når de skal se tilbake på Kinaturen. Muren var spennende, men dette tok helt av. Kanskje ikke helt rettferdig å stille to så forskjellige ting opp mot hverandre.

Alle på en sykkel.

Mandag: Det er fridag, men allikevel valgte de fleste å bli med oss til Pandaen.

Jeg tror ingen angret på besøket hos pandaene. De ser ut som verdens fredeligste dyr, skikkelige kosebamser. Favorittrett: Bambusgreiner. På neste bilde ser det ut som om den pirker seg i tennene.

Det så ut som pandaene hadde det bra. De kunne gå ut og inn som de ville. Mange reagerte da de så hvordan tigrene og elefantene hadde det. De hadde veldig liten plass i sine bur, det medførte at elefanten  tråkket i sin egen møkk.

Etter dyrehagen dro vi til et slags lokalt shoppingsenter hvor kineserne handler inn varer til butikkene sine. Lurer på om det kan være en slags Cash and Carry. Jeg kaller det Beijings svar på Nille ganger 100. Nesten ingen kunne engelsk, så her måtte vi være kreative i prutingen. Nå begynner koffertene virkelig å bugne. Ja, noen har kjøpt ny håndbagasjekoffert. Her må det pakkes kreativt.

Vi fikk også denne dagen oppleve sandstorm. Himmelen blir gul og menneskene går med munnbind. Været nå er behagelig. Det er rett før hele Beijing eksploderer ut i vår. Om to uker vil de være 20 gr, grønt på bakken og trærne vil stå i full blomst. Vi aner såvidt at det er rett rundt hjørnet. Tipper at temperaturen i dag har nærmet seg 15 gr.

Det er altså ikke 9 millioner, men 10.  De finnes overalt, samtid blir  som bilene overtar mer og mer. Det er snart ikke mulig å komme frem i Beijing. Hver dag registreres det 2000 nye biler. Det skulle bli omtrent 700 000 i året. Så for å spare miljøet har de nå forbud mot bensindrevne scootere og motorsykler. Alt skal være elektrisk. Jeg tror det blir en dråpe i havet i forhold til forrurensningen fra bilene.

Kvelden ble avsluttet med frivillig fellesmiddag i restauranten på toppen av hotellet. Jeg tror alle deltok utenom Martins fra Latvia. Han datet en kinesisk jente fra Silkemarkedet. Utsikten fra restauranten er flott. Man ser lys og bygninger langt ut i horisonten. Restauranten er da bygget slik at den går rundt. I løpet av to timer har man da sett hele byen.

Så var jo kveldens overraskelse bursdagskake. Malene hadde fødselsdag og  kaken kom visstnok fra gamlelandet. Bursdagssangen ble sunget og bursdagsbarnet ble nok litt rørt.

Alt er bra med elevene. Ingen er syke og stemningen er kjempebra. I kveld er innetid kl 01.00.

Litt trist, vi har begynt å pakke.

Hvert gram teller nå. Av med innpakingspapir. Er redd det har blitt for mye shopping. Det er jo så billig. Jeg strever og med vekta. Hvert bad har sin vekt.  SAS tar kr 300 for hvert kilo over 20. Nå pleier SAS å være snille, iallfall i forhold til Lufthansa.

Det er altså blitt tirsdag kveld. Formiddag og ettermiddag har vært fritid. Har en følelse av at en god del havnet på Silkemarkedet igjen. Jeg tok med en god gjeng ut til store shoppingsenter med bare PC, Iphone, kamera etc. Jeg tipper det er minst 5 store shoppingsenter på 10 etasjer hver med bare slike ting. Vi tok faktisk T-bane ut til tross for at det ligger på andre siden av Beijing. Det gikk veldig greit.

Beijing er virkelig en storby. Vår guide mente det bodde 17 millioner her. Byen er en av de mest moderne i verden, samtidig blir kontrastene store til de som ikke følger med i utviklingen.

Kvelden ble avsluttet med noe man absolutt må i Beijing, Peking And. Den tilberedes på en helt spesiell måte. Man gir endene ekstra mye mat før de slaktes. Dermed får anden et ekstra fettlag. Så fyller de luft og vann mellom skinnet og fettlaget. Anden får da i stekingen noe lignende svor som vår ribbe. Og akkurat skinnet er det beste å spise for lokalbefolkningen. Kokken kommer inn til bordet og deler anden opp. Den skal da deles i 108 deler. Ikke spør hvorfor. Ingen kan svare på det. Det er bare sånn. Og slik har det vært fra Ming dynastiet. Kjøttet legges så i små lefser med litt grønt og en god saus. Nydelig smak, samtidig savner jeg litt den europeiske varianten med appelsinsaus.

Dette måltidet var også avskjedsmiddag. Simen, vår elevrådsleder, takket guidene for oppholdet. Jeg tror de fleste er fornøyde og kan tenke seg å komme tilbake.

Torsdag: Vi har kommet hjem. Jeg får meldinger på facebebook: Geir, jeg får ikke sove. Helt normalt. Vi er døgnville og vil nok være det noen dager.

Turen hjem gikk smertefritt. Flott flytur. Ingen forsinkelser. Vi skulle dra fra hotellet kl. 11.00. Jeg kommer aldri til å glemme ansiktet til rektor da han fikk beskjed om at to av jentene var gått til manikyr og skulle ta litt skjønnhetspleie. Da var kl. 11.00. De skulle ta taxi ut til flyplassen. Jeg gjør oppmerksom på at det er en av verdens største flyplasser. For å komme inn på terminal 3, utenlandsavdelingen, er det en del ting man må gjennom.  Bl.a innlevering av visum. Det vil si vi har gruppevisum. Rektor fikk ringt de øyeblikkelig på mobilen der de satt på skjønnhetssalongen og koste seg. Gjett om de fikk fart på seg. Innen 1 minutt skulle de være på plass i bussen. Det vil si de hadde ikke pakket helt ferdig heller. Alt for skjønnheten. Vi hadde heldigvis lagt inn litt ekstra tid. Flyet gikk 15.35. Men da vi var kommet gjennom alt, var det ikke mer enn 50 minutt til flyet skulle gå.

Vi har hatt en flott tur og vi reiseledere er veldig godt fornøyd med våre ungdommer.  Vi satser på etterhvert å komme inn i samme modus som pandaen, men det å være litt døgnvill er som nevnt helt normalt de første dagene.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Vi er øyeblikk klar for avreise, men lurer nå spent på hva som venter oss. fikk mail i går fra Cusco om at 3500 turister sitter fast i nærheten av Machupicchu. Det regner så vanvittig nå. Mulig det er El Nino. Så får jeg melding i dag, onsdag om at det er unntakstilstand i Sao Paulo i Brasil p.g.a ekstrem vær. Dette blir spennende. Avgang fra skolen natt til søndag.

LØRDAG KVELD: Vi er klar for avgang kl. 23.45. 6 stk tar fly fra Bergen og resten fra Stavanger. Vi satser på gulvet noen timer på Sola. Tar rett og slett en ferje tidligere for å være på den sikre siden i snørværet som har rammet Haugesundsregionen i dag. Vi satser på +25 i Lima søndag kveld. Lander rundt kl 23.00 norsk tid, 17.00 lokal tid.

Da er vi paa plass saavidt i Lima i Peru i 25 gr. Shorts og Tshirt. Det begynte helt vanvittig paa Karmoy. En snoerstorm med null sikt og ingen broyting paa veiene. Dype spor i veien og kraftig sidevind gjorde at vi saavidt sneiet brua paa Bokn. Jostein, kontaktlaerer stod i kontakt med ferja, den ventet 5 minutt, dermed kom vi oss over kl 01.15. Gulvet paa Sola flyplass er ikke helt bra aa ligge paa, men hva er alternativet? Etter det har alt gaatt bra. Litt forsinkelse i Stavanger pga av avising av vinger. Ellers har alt vaert i rute. Flyturen over Atlanterhavet er laaaaaaaang, ca 13 timer og 3 maaltider med egen skjerm til hver med et utall av filmer aa velge mellom. Tror noen av oss fallt for siste om Michael Jackson. Ved ankomst Lima sto byraaet og ventet. Egen buss kjoerte oss til hotell ned mot Stillehavet. Fint og rolig hotel, noe vi trang etter en saapass lang reise.

Dagen i dag startet for noen av oss med joggetur ned til Stillehavet. Sonja stilte opp, stod og ventet paa groenn mann. (eller var det en annen mann). Plutselig ser jeg henne nede for telling. Hun traakket over og maatte kaste haandkleet. Ser ut som et vondt overtraakk. Heldigvis for henne blir det ikke Machupiccho. Vi fikk beskjed i gaar at det blir minst en maaned foer de har reparert veiene og jernbanelinjen. Litt trist for oss, men det er saa mye bra igjen at dette legger vi bak oss og ser framover. Samtidig faar vi nok et altnernativ i Cusco istedet. Byen var jo engang inkahovedstaden, det gjoer at det er mange historiske ting aa forsyne seg av. Formiddagen i dag har vi hatt en liten bytur til sentrum av Lima. En time er ikke mye, men litt shopping ble det. Naa er vi kommet til bussstasjonen. Faar her beskjed om at bussen gaar to og en halv time senere. I tillegg maa den gaa en kjempestor omvei om Arequippa. Normalveien til Cusco er stengt pga av ras og oversvoemmelse. Det ser ut som det blir en tur med full av spenning og overraskelser. Det tar gruppen paa strak arm. Fantastisk stemning til tross for 25 timer i buss som naa staar foran oss. Fikk og mail fra Brasil naa om at der er det og vanvittig med regn hehehehe.

Cusco her i sol og fint vaer. Alle vaermeldinger sier regn, regn, regn i 10 dgrs varselet. Det ble en lang busstur som forventet. 26 timer. Bussen var veldig god med sete som nesten ble liggeseng. Utpaa formiddagen kom det jeg ventet paa, ved passering 4300 meter, kom hodepine og oppkast. Mange saa ut som levende spoekelser. Ei besvimte og rett ved siden av meg satt en indianerfamilie og spydde. Alt dette er kjennetegn paa hoydesyke. Heldigvis gaar det noksaa fort nedover, dermed ble det bedre. Etterhvert som vi naermet oss Cusco ble flomoedeleggelsene stoerre og stoerre. Det var grusomt aa se skadene. Vi har jo innfunnet oss med at det var ikke vaar tur aa komme til Macchupiccho denne gang, men ble veldig overrasket da reiseselskapet vi bruker her i Cusco og som arrangerer hele Peru biten, ga oss tilbake alt det som Machupiccho kostet oss. Det vil si 140 dollar. De kunne glatt skyldt paa Force Major, altsaa naturkatastrofem jordskrelv eller krig. Dermed hadde vi ikke faatt fem oere(Sol) igjen. Tror de fleste syntest det var sterkt. Ved aa bruke lokale reisebyraa, tjener vi ganske mye inn paa turen. De fleste var nok litt slitne i hodet i gaar kveld, men fikk oss litt mat. De fleste sover naa. Kl er 8 her lokalt. I dag tar vi en liten bytur og blir litt kjent med inkahovedstaden Cusco. Jeg vaager aa si at alt er bra, om noen kjenner litt paa loes mage og litt hodepine. Peru-mage er helt normalt i foelge Erling Borgen. For noen kanskje i meste laget, siden de klarte å tette doen på rommet.

Idag onsdag har vi hatt en koselig dag med sightseeing i Cusco, sett en del spor fra inkaenes tid, besøk på indianermarkedet og til slutt kjempemiddag på indiansk restaurant. Det blir ekstra stemning når 6 indianere fyrer opp musikk fra Andesfjellene. Vi drar tidlig i morgen, kl. 6.30 og skal kjøre med privatbuss 7 timer til Puno. Så er det rett ut på Sivøyene og fra og med det starter alle opplevelsene. Til nå har bare vært forberedende til “livets tur”.

takk for komentarer, det er alltid koselig og disse formidles videre.

Da har vi hatt en nydelig alpakkamiddag her i Puno. Minner litt om sau, men mye mildere og bedre i smak. Klokka her er 22.00. De fleste har funnet hotelrommet. 50 mil i buss kjennes. Vi startet fra Cusco kl. 07. Det vil si vekking 5.30. Det gikk mer innpå oss nå under bussturen å se alle ødeleggelsene flommen har gjort. Tusener av indianere har mistet hjemmene sine og bor nå i provisoriske telt. Veiene var oversvømt, kun lyktene stod igjen som et skremmende symbol på det som har vært. Landskapet er vakkert, helt irrgrønt og frodig.

Etter ankomst Puno og innsjekk på et 5 stjerners hotel, bar det med båt ut til Siv øyene. Vi fikk først en oversikt over deres kultur. Så prøving av indianerklær. De fleste så ikke ut. Teacheren fikk skikkelig sjangs på en av indianerdamene. (mennene var ute på jakt).

Veldig gøy der ute. Men det spørs hvor lenge indianerne vil bo der. De hadde TV og solpanel, men alt blir tungvint med tanke på hvordan samfunnet ellers er innrettet. Litt artig å se pondusen på damene. Jo fetere de var, jo mer satte mennene pris på de.

I morgen, fredag setter vi kursen mot La Paz i Bolivia. Fremdeles flott stemning i gruppen og Peru magen har gitt seg mer eller mindre for de fleste.,

Fredag kveld. Vi har kommet frem til Casa Alliansa, Misjonsalliansens hospits i Bolivia. Alle har fått sin seng og nå venter vi på pasta fra en fastfood restaurant. Reiseleder puster lettet ut. Alt klaffet. Det vil si vi vet jo ingenting på forhånd om guide og buss møter frem om morgenen. Det vil si det var ny buss som skulle frakte oss videre til grensen Peru-Bolivia. Der stod igjen ny buss for å frakte oss til La Paz. Peru-buss hadde ikke lov å kjøre i Bolivia.

Som sagt alt klaffet og nå skal vi bo her i 6 døgn. Her er masse regn. Det vil si frem til 14.00 er det sol, men så kommer regnet. Vi ble ganske stille alle sammen et par timer før La Paz. Veien forsvant og ble til en stor fossende elv. Ingen våget å kjøre over før et par store lastebiler med stein, våget seg frampå. Vannspruten stod opp over bilene. Sjåfør spør så meg om det er ok at vi kjører. Jeg nektet først, men da en rutebuss krysset elva, sa jeg ok. Gjett om stemningen var spent i bussen. Hermed kalles linjen BRO extrem.

Ferjeturen over Titticakasjøen er spesiell. Busser og biler fraktes over i prammer med en liten påhengsmotor, mens passasjerene må ta små fritidsbåter. Myndighetene har villet bygge bru her, men da streiket indianerne. De ville i så tilfelle miste arbeidsplassen sin.

Det beste av alt med dagen i dag, var at sjåføren kjørte oss helt frem til La Paz. Dermed slapp vi kaoset med at 20 stk skulle over i taxier og finne gjestehuset.Vel fremme møtte 6 norske voluntører oss som hjalp til med innkvartering og bestilling av pizza og pasta.

Lordag: Saa har vi gjort unna et av “highlightsene”. Kjempedag i dag her i La Paz. Etter en kjempegod frokost som hushjelpen her Bertha hadde laget i stand for oss, dro vi til stedet utenfor La Paz der de leier ut 4 hjulinger. To paa hver og 2 timers tur i fjelllandskapet i Bolivia. Jeg tror det var nok tid. Det tar skikkelig paa aa holde disse paa veien. En liten regnbyge, men det er saa varmt her at det gjoer ingenting. De fleste av oss har allerede svidd oss. Solen er saa vanvittig sterk i 3400 meters hoyde. Vi steg idag ca 700 meter. Faktor 30 holder faktisk ikke.

Etter firhjuling dro vi rett i dyreparken. Den laa ca 10 minutts gange fra stedet vi leiet firhjulingene. Her kunne vi se dyr fra hele Soer Amerika. Condoren, stoerste fugl paa dette kontinentet, gjorde inntrykk der den brettet ut vingene sine. Ingen tvil om hvem som var konge. Vi saa blandt annet puma, jaguar, boaslanger og mye mye mer. Det kostet kr 3 aa komme inn. Prisene her er saa lave. En taxitur som hjemme ville kommet paa kr 150, koster her kr 16. Det blir kr 4 paa hver. Siste del av dagen dro vi til San Miguel. Det er den rike bydelen av La Paz der mange av spansk herkomst bor. Det er greit aa ha sett stroeket, butikkene har flotte varer. Men det blir nok kjekkere aa handle i selve sentrum av byen. Gjoer regning med at det blir tid til det paa mandag ettermiddag. Programmet naa fremover blir tett. Gjengen er fantastiske aa reise med, maa bare vaere aerlig aa si at det er nok den aller beste jeg har reist med. Samholdet virker saa sterkt. Alle er positive. Det gjoer at jeg ogsaa stortrives her i Soer Amerika og gleder meg til aa la de faa oppleve alt det som er igjen.

Hei alle kjente og kjaere! Geir sier at vi har det bra, og det er faktisk helt sant! Vi koser med alpakka, spiser alpakka og har det fint med hverandre:) Geir sier vi maa sjekke ut nattlivet her, men i morgen er det opp klokken 6 for dodsveien, saa vi er fornuftige og nekter plent! Vi planlegger aa ta det igjen i Rio, naar Geir har lagt seg istedet!

Vi savner dere ikke, men vi er utrolig glad i dere alle! Kos dere med vinter og sno, mens vi koser oss med aa bli brune og roed!

Store Boliviaklemmer fra Malene, Malin, Maria, Sonja, Jenni og resten av BRO paa tur!<3

Ps! Er du fornoyd naa mamma Austrheim?

Søndag 7. februar. Det ble en spesiell bursdagfeiring for Caroline. Opp kl. 6.15. Allikevel var balllonger på plass og kake. Tror aldri hun vil glemme denne dagen. Kl. 07 var det avgang med minibusser for dansk frokost og henting av utstyr for “dødsveien på sykkel.” Frokosten smakte fortreffelig den, men lite som minnet om dansk. Men han som arrangerer slike turer, er dansk. Minibussene kjørte oss opp i 4700 m høyde. Først ble alle grundig informert om sikkerheten. Bl.a bruk aldri frembrems først, da kan du stupe og ta salto over styret. Det er ingen føringskant og stuper du til feil side, kan stupet være 500 m rett ned. En annen viktig regel er at det er venstrekjøring her. I tillegg skal syklisten alltid ha sykkelen på venstre side. Skulle det oppstå en krisesituasjon med møtende bil, skal syklisten kaste sykkel utfor stupet og ikke seg selv. Jeg tror nok denne regelen var mye viktigere for 3 år siden da veien var åpen for trafikk og dette var hovedveien ned til lavlandet mot Amazonas og Brasil. Rundt kl 9.45 var vi klar for avgang.

Veien gikk først 20 km i ganske bratt nedoverbakke på asfalt. Allerede etter 5 minutt fikk vi første advarsel. 4 kors var satt opp til minne om 4 i en bil som kjørte utfor veien i forrige uke. Hele de 7o km er full av slike minnesmerker. Omtrent hver 10 dag, var det ulykker før her. Det har blitt mye mindre etter den nye veien ble åpnet for 3 år siden. Når det gjelder sykkelulykker, så kan det skje, men da er det syklisten selv som ikke har fulgt spillereglene. F.eks et israelsk par som ga alt sykkelen kunne gi og kjørte rett ut et stup. Vår gruppe oppførte seg eksemplarisk. Ikke noe tull. Ingen kappkjøring eller stygge forbikjøringer.

Sier seg nesten selv hva som da kunne skjedd når man ser bildet av veien. De første 20 km går på asfalt og med vanlig trafikk. Det er en veldig god følelse å sitte å ri på sykkelen nedover og nedover og nedover. Rett og slett en frihetsfølelse hvis man ikke ser på stupet til høyre uten noe form for vern. Faren her er at farten kan bli for stor. Syklene er laget for ekstrem belastning, så bremsene er helt topp.

Det som vi idag regner for selve dødsveien, er gamleveien som består av grus og steiner. Det kreves full konsentrasjon hele tiden. Hendene verker, armene blir pinnstive og rumpa er umulig å sitte på et par døgn etter det er over.

Det rister i hele kroppen, men det er verdt det. Etter 1 time kom varmen. Vi stilte opp godt kledd, men etter 1000 høydemeter ned, kjennes nesten varmen som følelsen når en går ut fra flyet i Syden. Det blir bare varmere og varmere. Etterhvert går landskapet over fra å være et månelandskap til jungel. Vi er i begynnelsen på Amazonas. Kl. 13 fikk vi lunch av firmaet som arrangerte opplegget. Da var vi omtrent halvveis. Veien ble bedre siste del av dagen. Det vil igjen si full konsentrasjon. Plutselig tok en stor stein framhjulet. Faren nå er og at man er blitt såpass trygg at man kan ta større sjangser. Jeg har opplevd slike fall på to tidligere turer. Tro det eller ei, ikke ett fall på gruppen vår. Jeg tror nok de fleste satte pris på små fossefall som fallt over veien. Det frisket opp ettersom temperaturen kom opp i 35 gr.

Vi kom ned til lavlandet kl. 16.00 og da bar det rett til et hotel for dusj og middag. Turen tilbake til La Paz gikk i de tre følgebilene vi hadde. Tror nok noen opplevde trafikkulturen på vei hjem som ubehagelig. Sjåførene har en helt annen måte å kjøre på, en machomåte som ikke er bra. Det gjelder ikke store busser, men minibusser der guttene skal tøffe seg for norske jenter. Vi var tilbake her kl. 21.30. Nå er klokka 00.45 og alle utenom meg har sovnet for lenge siden. Jeg sover ikke så bra i høyden, men klarer meg godt med 5 timers søvn. I morgen, mandag komme en ny og spennende dag med fjelltur opp i 5400 meter.

Heisann. Dette er Karianne, datteren til Geir. Jeg vil bare informere om at alt er forholdsvis bare bra med hele gjengen utenom Geir og Karoline. De har ligget med diare og feber siden i går ettermiddag. I går var vi på Chacaltaya. En utrolig flott opplevelse, men veldig tungt pga høyden. Vi var 16 stykker som fullførte turen opp. Idag, tirsdag, har vi besøkt forskjellige bistandsprosjekter. Det er fantastisk å se at den hjelpen de får fra Norge nytter. Så kommer nye problemer, igjen…HJELP!! Vi må allerede reise i morgen kveld klokken 19:45 til Santa Cruz i sør Bolivia. Bussene går ikke pga flom. Det gjør at vi kun fikk plass i morgen kveld på flyet og på Dødstoget på torsdag formiddag. Foreløpig vet vi ingenting om overnatting i Brasil. Denne endringen medførte at hver deltaker fikk en merutgift på kroner 700. Værsåsnill mamma og pappa, sett over penger!

Geir på banen igjen. Den siste setningen overfor, var nok ment som en liten spøk fra Kariannes siden. Jeg tror vi foreløpig ligger innefor budsjettet. Jeg og 4 andre sliter med mage. Hadde doktor her i går og fikk beskjed om atjeg har fåt en infeksjon i magen. Men nå har han kjørt i meg 4 forskjellige medisiner og antibiotika, så jeg er optimist. Samtidig holder jeg meg og de 4 andre hjemme i dag for å samle krefter. De andre kjører opplegg på El Alto i dag. Der skal de bl.a besøke bistandsprosjekter og skoler hvor fadderbarna går. Skulle gjerne hatt en dag til i La Paz, men Bolivia er Bolivia. Så vi må bare være mobile. Dette er jo og en backpack reise og da må vi være forberedt på sånt. Når detgjelder turen videre, så ikke forvent for mye blogg før vi er i Bonito på tirsdag. Jeg skal prøve å holde dere oppdatert så sant det er mulig. Men vil ikke at noen skal være engstelig hvis jeg ikke har klart å komme meg på nettet.

Men verden gaar fremover. Foerste som moette oss i resepsjonen paa hotellet i St Cruz var internett. Dermed er vi klar for ny rapport. Takk foerst av alt for alle komentarer. Elevene leser de og koser seg. Stemningen i gruppa er bra om vi i gaar ble utsatt for et nytt ekstremt press paa psyken vaar. Kl. 17.30 skulle bussen hente oss for avgang til flyplass. Den kom selvfoelgelig ikke foer kl. 18.00. Vi maatte vaere paa flyplass senest kl. 18.45. Trafikken stod nesten bom stille i La Paz. Vi ankom omtrent paa rett tid, med da ble det fullt kaos. Vi ble sjekket inn hos feil selskap. Pass var innlevert og kofferter avlevert. Vi skulle fly med TAM og ikke Aero Sur. Vi klarte aa faa orden paa tingene vaare igjen og kom oss til TAM skranken. Der satt verdens sureste damer og skulle booke oss inn. Kun 15 kg pr passasjer. Og vi som har langt over 20kg hver pluss haandbagasje. De var fast bestemt paa at de aldri skulle gi seg. Vi hev utav koffertene alt vi kunne. Tok paa oss fleecegensere og ytterjakker og saa ut som vi skulle til vinter-Norge istedetfor St Cruz med 25 gr. Gjett om det tok tid. Hver koffert ble grundig veiet gram for gram og selvfoelgelig ble det kluss med bagasjetager og boardingkort. Det viste seg at vi hadde 25 kg for mye. Det kostet oss den store sum av kr 140. joooooooho.

Vi hadde 55 minutt paa oss og mens vi stod i koen kom meldingen: gate closed. Jeg svettet. Alle svettet. Saa fem minutt foer avgang bar det inn i security. Der ble jeg av alle tatt i kontrollen. Jeg hadde glemt en kjoekkenkniv i ryggsekken. Vi kom paa plass. Sinte flyvertinner kjeftet paa elevene. Vi hadde visst for mye haandbagasje. (det hadde vi jo).

Saa klar for avgang. Heldigvis var elevene forberedt. Flyplassen ligger 4000 m over havet og luften er saa tynn at flyet trenger dobbel saa lang rullebane. Det er nesten uvirkelig. Det foeles som om flyet aldri kommer opp i luften. Naar det saa endelig gjoer det, saa gaar det nesten ikke opp. Alt sammen pga for lite lufttrykk. Det viser seg at alle fly faar kun lov aa lette herfra med 25% av bensinkapasiteten. Fly som gaar fra La Paz til USA maa nedom St Cruz for aa fylle opp tankene. Vi landet her en time senere. Buss stod klar og tok imot oss. All bagasje maatte opp paa taket. Det var ca 45 minutt aa kjoere inn til hotellet. Dette igjen var greit, ikke den store standarden, men ok. Vi tok oss en kort tur paa byen for “fastfood.” Jeg er begynt aa komme meg igjen. Maatte ha noe salt etter to doegn paa vann og cola. Medisinene virker. Det samme gjelder de andre som slet litt.

Naa gaar toget videre kl. 12. Vi vet foreloepig lite om fredag og loerdag, vi er jo egentlig 2 doegn paa forskudd. Men min gode venn Ronaldo i Bonito, har lovt oss aa finne paa en loesning. Naar han sier det, vet jeg det blir det. Men hva???? Det er karneval i Brasil til helgen og alt er fullt. Dette blir spennende. Skal proeve aa holde dere oppdatert hvis mulig. Inne i Pantanal er det ikke dekning.

Loerdag ettermiddag. Tro det eller ei, ingenting har gaatt galt. Alt er bra med oss. Ronaldo sto klar inne i Bolivia og tok imot oss kl. 07.50. Han hadde da reist i 6 timer dagen foer og saa overnattet her i Comumbo bare for aa ta imot oss slik at alt skulle gaa bra. Jeg maa bare si det som det er, jeg kjente en stor klump inni meg da han stod der. For han tar ingenting ekstra av elevene vaare for aa gjoere dette. Han loste oss gjennom grensestasjonene, hjalp oss med trygg pengeveksling og kjoerte bagasjen og 7 stk til hotellet ca 15 minutt kjoering inn i Brasil. Vi andre tok taxi. Hotel America skulle vi bo paa sa han. Da tenkte jeg noe stort og flott. Men det var heller motsatt. Et lite gammelt krypinn. 5 stk paa 3 mannsrom. Men i noeden gaar alt. Jeg hadde jo forberedt de paa aa sove i parken i natt. Her er rundt 30 gr. Skikkelig varmt og en luftfuktighet som slaar oss helt ut.

Togturen startet som nesten alt i Bolivia en halv time for seint. Vi maate sjekke inn bagasjen og betale ekstra for den. Det er greit, 4 kr fra hver staar vi i. Men for sikkerhetsskyld tellte jeg antall foer jeg betalte. Det manglet en. Fullt kaos. Alle maatte inn igjen og kontrollere. Malene sin manglet. Da er det en eller annen som proevde seg. Masse fint sikkert i kofferten til Malene. Vi hadde ikke 1. klasse billetter, men nummeret under det. Det vil si at setene er behagelige. Man kan legge seg godt ned. Bare etter 15 minutts kjoertur forstod vi alle at valget vi hadde tatt om aa fly var helt riktig. Veiene var helt oedelagte, de sto under vann og langs veikanten laa veltede bussera. Huser stod under vann og det vil gaa lang tid foer infrastrukturen er i orden. Jeg tror de fleste fikk minner meg seg for livet. Nesten hele ettermiddagen og kvelden skulle indianere selge mat eller et eller annet produkt som ingen trenger. Jeg tror de fleste ennaa hoerer stemmene som roper ut i det store intet: Limonade. Ungdommer fra Bolivia tok frem gitaren og sang. Men stoerst inntrykk gjorden nok moetet med armish people. Mange av disse hadde vaert i ST Cruz og handlet. De bor langt soer i Bolivia i egne ghettoer. “Far selv” kom ned til meg og slo av en prat. Han fortalte om hvordan de levde og praktiserte sin religion. Ingen bilder i kirkene, ingen musikk, alle menn maa gaa i store hatter og overhall uten glidelaas. Kvinnene i sorte kjoler og store hatter. Det er som aa oppleve middelalderen. Han var imoetekommende og hyggelig. Smilte og lo, men ble alvorlig da jeg spurte hva som ville skje med soennen hans som satt fremme om han giftet seg med en av vaare jenter. Da ville gutten ble ekskludert fra familien for alltid. Det var ingen naade og ingen tilgivelse. For alltid. Tenk for en straff. Jeg blir daarlig. Gutten han var jo akkurat paa jentene vaare sin alder og han var pen. Tror ikke jeg skal si mer.

I kveld begynner karnevalet her i Brasil. Foerst barnetoget og saa manneprosesjonen kl 21.00. Det er absolutt noe for dere moedre. Tror jeg maa engang arrangaere samme turen bare for foreldre til tidligere elever. Manneprosesjonen er altsaa bare menn som kler seg ut og danser som damer. Dvs ikke i utgangspunktet transversitter eller homofile, men menn som synes saant er goy. Saa overdriver de sikkert, dermed kan jeg tenke meg hva stemning det blir med samba, orkester og dans. Kl. 23.30 ikveld gaar selve hovedparaden gjennom byen. Tror dette blir goy. Jeg har aldri sett et brasiliansk karneval. Vi faar altsaa tre. Ikveld, tirsdag i Bonito og loerdag den store avslutningsparaden i Rio. Folk kommer jo fra hele verden for aa se den. I tillegg har vi faatt fotballkampbilletter i Rio neste soendag paa verdens mest kjente fotballstadion, Maraccana. Tro det eller ei> DET ER FINALE DER MED 100 000 mennesker> Men det vet ikke elevene ennaa. For jeg har ikke faatt endelig pris av han som ordner alt for oss i Rio. Vi skal sannsynligvis sitte der hvor sambatrommene er som verst. Der danser brasilianerne og slaar paa trommer hele kampen og foettene vaare vil kjenne hvordan hele tribunene danser i takt med sambatrommene.

Innetid i kveld blir nok kl 01.00. Jeg setter naa veldig strenge krav til sikkerhet. Vil ikke ta noen sjangser. Derfor gaar vi sammen til prosesjonene. Det staar jo turist i pannen vaar. I tillegg vet vi at kriminaliteten er stoerre under karnevalet. Det vet elevene og har faatt en grundig innfoering i dag. Kl. 9.30 i morgen, soendag setter vi kursen et par timer nedover. Der vil vi moete smaa aapne lastebiler med seter bak paa lasteplanet og tak. Disse kjoerer oss saa en time igjen inn i villmarken. Siste melding igjen derfra var at vi ikke kunne ligge i hengekoyer, men maa ligge i telt. Lodgen var oversvoemmet. Det igjen gjoer at vi har mange mer muligheter for villmarksopplevelser naar det er mye vann. Det er da mye mer krokodiller. Vi skal jo bl.a bade med disse. Krokodiller liker best fisk. Saa neste oppdatering vil skje tirsdag kveld, men da er det natt i Norge.

Tirsdag kveld.

Da er vi på plass i Bonito, en koselig liten by halvannen dags busstur fra Sao Paulo. Det er varmt, 28 gr i kveld kl. 20.00. Hele gruppen har det bra, litt murring i magen, men det hører med.

Vi dro inn i villmarken i Pantanal lørdag morgen. Først minibuss i halvannen time, så begynte kjøret bakpå lastebil. Veiene var grusomme. Det humpet og vi ble nesten kastet fra den ene enden på lasteplanet til den andre. Det viste seg at det var minst 5 ganger så mye vann i år, enn fjoråret. Jeg kjente meg nesten ikke igjen. Alt var under vann. Siste del av de to timene på lastebil, måtte skje i båt. Det var umulig å bruke veinettet.

Fremme på campen, langt inn i villmarken, hadde de satt opp teltleir for oss. To og to. Vi tok en natt. Det ga ikke mersmak. I stedet fikk vi ligge de to siste nettene på lodgen som vi bruker normalt. Den ligger under vann, men sovesalen i andre etasje er intakt. Dermed fikk vi to netter i hengekøye. Stemningen ut til lodgen var trolsk. Båter fraktet oss ut i mørket. De styret unna store trær og busker og fant frem til elven som igjen førte oss til lodgen. Det å sove her var en opplevelse for seg selv. Så langt vekk fra byens larm en kan komme. Ingen mobildekning eller internett. Eneste lyden var plasking fra små krokodiller under oss ellerapekatter i trærne. Opplegget her inne bød på varierte opplevelser. Piraiafiske, ridning, elvepadling på ringer, ettermiddagssafari og kveldssafari. Vi fikk se en del dyr og ikke minst masse fugler. Ikke  minst fuglene har gjort Pantanal kjent. Totalt nærmere 1350 forskjellige slag ifølge vår guide. Den flotteste er nok Tulkanen med sitt store nebb og kledd i alle regnbuens farger. Men det var nok krokodillene som var artigst å se. Jeg tror ikke ungdommene kom på det, men overalt hvor de svømte, så lå krokodillene ikke så veldig langt unna. Men de er overhodet ikke interessert i menneskekjøtt. De kan forsyne seg akkurat så mye de vil av fisk.

Tirsdag morgen fraktet traktor oss ut denne gang til lastebil. Vannet hadde sunket litt, men ennå var det umulig å kjøre helt inn til stedet vi var. Traktoren vred seg i vannet og kjørte seg fast, men den har heldigvis en ekstra gear som ble koblet inn og som  fikk oss opp igjen.

Turen ned hit tok 7 timer. De fleste har nå lært seg å sove der det er mulig. I kveld er det avslutning på karnevalet i Brasil. Klokken er nå 00.40. Alle skal være inne til 01.00. Det har med sikkerheten å gjøre og ikke minst så skal vi tidlig opp for å gjennomføre neste del av programmet, snorkling i verdens vakreste elv.

Onsdag kveld. Så ble det ingen snorkling allikevel. Vi våknet til et forferdelig regnvær, et slikt regnvær som sannsynligvis ikke hadde tenkt å gi seg på lenge. Dermed våget de ikke å la oss snorkle. Vi satser på at det går bra imorgen før vi setter nesen mot Rio. Jeg så for meg en kjedelig dag med bok her i Bonito, men så viste det seg at det var mulig å ta dagstur av alle ting til Paraguay. Ja, hvorfor ikke? 150 kr er da ingenting i forhold til hva vi fikk igjen. Det er ikke hver dag vi kommer til Paraguay. Turen tok 3 1/2 time. Der var et kjeeeempesvært shoppingsenter med alle merkevarer som finnes i verden til en veldig god pris. F.eks Canon speilreflekskamera som hjemme koster 6500 kr, kostet der kr 2000. Da med full garanti. Etter kjøpesenteret ble vi kjørt til markedet i byen. Der var ca 1598 nillebutikker. Et virvar, men et eldorado for de som liker sånt. Alt er bra med gruppen. Stemningen er fin. Tror mange gleder seg til Rio. Det blir jo veldig spesielt denne gang med karneval og finale i fotball. Rio er jo byen over alle byer. Ingen kan måle seg med den. Stemning, miljø, Copacabana………. I morgen torsdag kjører vi rett til snorkling og derfra rett til byen Campo Grande med minibusser. Det er ca 4 timer. Derifra drar vi med stor buss til Rio i 24 timer. Bussen er kjempefin med en slags senger. Så det er ingen å grue seg for. Men jeg våger ikke å love mer rapport før Rio Hostel.

RIO her. Lørdag morgen. Alle har det bra, selvfølgelig litt slitne etter så mange timer i buss. Klokken har såvidt passert 08.00 og 15 stk er på vei til hanggliding. Det er ganske sterkt, siden vi kom her kl. 23.30 i går kveld og så dro vi rett på byen. Fredag kveld på Lapa er kjent som verdens største utested. Og det var det. Folk overalt, musikk og dans og gatekjøkkenboder overalt. Det kan være farlig. Jeg ble forsøkt ranet, men hadde dessverre ingenting i lommene mine. Tar vi forholdsregler, pleier det å gå bra. Jentene fyller opp BHen med penger, så der har de en fordel. Vi var tilbake her kl. 01.30. Det er nesten for varmt. Veldig fuktig som ig jen gjør at det er vanskelig å sove. Hostellet her, Rio Hostel på Sancta Teresa, fungerer greit. Vi fikk et 10 manns rom, resten må dele rom med andre. Tror noen synes en er spesielt nifs. Han ser ut som en hippie fra 60 tallet med rastafletter og klær i jamaicafarger.

Det ble heldigvis snorkling til slutt i Bonito. Elven var krystallklar. Poenget her er bare å la seg dra med av strømmen. Så er det bare å observere fiskene i alle regnbuens farger, hvit sannbunn og grønt gress hvor fisken beiter. Noen ville sikkert hatt litt mer action, bl.a undertegnede, mens andre syntest det var akkurat passe.

Vi kjørte i minibusser fra Bonito til Campo Grande. Deretter over i stor, god og romslig buss. Setene er nesten senger. Så mange av oss sov oss frem til Sao Paulo. Så var det nye 6 timer i samme buss frem til Rio. Jeg føler meg nokså trygg på at de fleste er ferdig med buss for en stund. Jeg lurer på om vi er oppe i 7000 km nå. Det er bare et anslag, men ikke så langt fr a sannheten. Haugesund – Roma er vel på 2500 km. Tirsdag 23. febr er det ny busstur, men den tar bare 6 timer. Det er jo ingenting, bare en middagslur, så er vi fremme.

Lørdag – Hanggliding

Hei alle sammen!

I dag våknet mange svette jenter og en gutt med sommerfugler i magen! Vi skulle jo hangglide over Rio! Det var spent stemning i bilen på vei til take off. Vi lurte alle på hvordan dette skulle gå. Etter å ha fått instruksjoner og skrevet under på skumle papirer, var vi samlet og klare til å begynne turen opp til toppen. Vi dro en etter en oppover, og det var nok litt skumlere enn mange hadde trodd. Allikevel gikk det bra, og alle satte utfor en etter en. Noen litt før andre, og stakkars Sonja stod igjen helt til sist, forlatt av sin instruktør. Heldigvis feiget ikke Sonja ut av den grunn, og vi var alle glade da hun kom ned! Det var helt sykt å sveve der oppe, og vi hadde kjempeutsikt. Er ikke mange ganger vi har muligheten til å fly over fuglene! Alle var veldig giret der vi stod samlet med bena trygt nede på bakken. Deretter tok vi turen til Copacabana for å nyte solen, slappe av og bade i noen sinnsyke bølger. Nå er vi snart klare til å ta turen ut på karneval, og det gleder vi oss alle til. Regner med at også denne kvelden blir bra!

Mange klemmer fra Malene, Åsne, Elisabeth, Malin og alle de andre jentene og ikke minst Simen.

Sender en klem til alle og håper det varmer i hjertet

Søndag: Vi kom hjem i tretiden i natt etter å ha sett karnevalet i Rio. Det var akkurat like fantastisk som det fremstilles i media. Skulle jo så gjerne hatt med vinnerprosesjonen som gikk rundt kl. 04 i morges, men vi klarte ikke mer. Og så stod vi opp kl. 8.30 for å gå på stranden. Av alle ting så har de stilt klokkene en time tilbake i natt. Vi er så døgnville fra før, så det gjør ingenting. Men nå er vi klar for beachen. Kl. 14 kommer de og henter oss til fotballkampen i ettermiddag. Alt er bra med gruppen. Så vidt jeg vet er det heller ingen romling i magen lenger.

Det ble den opplevelsen jeg trodde det skulle bli. Et nesten fullsatt Maraccana, verdens største fotballstadion. Det var Brasil på det beste. Sambatrommer, varmt og fotballgale dansende og syngende brasilianerer.tDet tok helt av. Finale mellom to lag fra Rio, Vasco da Gama og Botafogo. Vi stod bak tilhengerne til Vasco da Gama. Det var umulig å føre en samtale. Sang, samba og trommer. Hele Maraccana vaiet i rytmen. Singynd, David, laget vårt tapte 2 – 0 for Goliat. Ingen ting er  å verre for en brasilianer enn å tape en fotballkamp. Kvelden ble her på hostellet med pizza levert på døren.

Silje tar helt av.

Mandag: Nye høydepunkter. Først verdens mest kjente slum, Rossinha med over 200 000 mennesker. Det første som skjedde var at gutter kjørte oss opp til toppen av slummen. Det gikk nok litt fort i svingene. Jeg så jentene holdt godt fast rundt guttene. I 34 grader var dette forfriskende. Vi bruker et eget proffesjonelt selskap i Rio som tar oss gjennom slummen. Ser man godt etter, så ser man unge gutter på 13 år med maskingevær som passer på. Slummen er visstnok delt på 4 forskellige mafiaer. Vi merket ingenting til dette. Jeg tror heller de fleste syntest at det var bedre enn det man forventer i en slum. Her inne er det 4 skoler, bank, post og masse butikker. Slakteren kutter hodet av høna mens man ser på. Det er det som er ferskvare.

Vi var innom et atelier hvor mennesker fra slummen får lov å utfolde seg og utvikle sine ressurser. Her fikk pengene igjen bein å gå på. Videre nedover slummen solgte barn ting de hadde laget. De ønsket ikke at barna skulle tigge, men heller lage ting de kunne selge. Skytestreng er fint det rundt armen. Enda lengre nede ventet barn med zambatrommer. Så innom et bakeri. Gode kaker og ikke minst drikke. Vi svetter som bare det. Siste post på programmet var et daghjem for barn der mødrene ikke følger opp barna. Det var sterkt. Men vi har godt av å se virkeligheten til mange barn i Brasil.

Sambaorkester i slummen.

Så et av høydepunktene. Bilene kjørte oss rett fra slum til Kristusstatue. Helt klart vær og en fantastisk utsikt. Må bare si det som det er: vi har vært fantastisk heldige her i Rio. Jeg har vært her 7 ganger før. Da har det vært annenhver dag sol og regn. Det er tross alt regntid, så har vi fått sol, sol, sol og 34 grader.

Vi dro rett fra Kristusstatue til Copacabana. Nå begynner vi å få den gylne kobberfargen. Hører rykter om snø hjemme, men det fortrenger vi.

Lisa med hijab foran Copacabana Palace

Etter Copacabana fant gjengen ut de ville på Hardrock kafe. Helt i orden sa jeg, vi fant buss og dermed dro de. Noe av vitsen med turen er og at de skal finne frem selv. Jeg måtte hjem til hostellet og gjøre opp regningen for overnattingene. Jeg er nokså trygg på at de finner frem, det vil si jeg vet de fant frem. For 3 stk var ikke med, og de ville så gjerne ha T-shirt. Dermed fikk Helena resepsjonen til å ringe til Hardrock kafe. Og der var de på plass.

I morgen tirsdag drar vi fra Rio med buss til Sao Paulo kl- 8.30. Vi beregner ankomst barnehjemmet 14.30. Jeg lover ingen oppdatering der. Internet er av og på ettersom de har penger eller ikke. Onsdag har vi bestilt buss. Da tar vi alle barna med oss og drar på stranden, ca 1 times kjøring ned mot Santos. For mange av barna blir dette et høydepunkt. De har aldri vært på en strand. Det er bare sånt de ser på TV.  På torsdag står norske hjelpeprosjekter for tur, muligens tar vi også Sao Paulo by den ettermiddagen. Så hvis ingen oppdatering før fredag, vet dere grunnen. Men jeg skal prøve å hive innpå informasjon så snart jeg har mulighet.

Torsdag ettermiddag: Vi er godt paa plass i Mogi das Cruzes(450 000 mennesker), en av forstedene til Sao Paulo. Alt er bra med gruppen, men samtidig maa jeg si at det er ingen selvfoelge. Avslutningen i Rio ble langt mer dramatisk. Paa vei hjem fra Hardrock kafe, ble gruppen paa 15 plutselig angrepet av mange smaa gutter som proevde aa faa med seg ryggsekker. To ble dratt i bakken. Alt skjedde veldig fort, politiet stod i naerheten, men jeg tror ikke de registrerte hva som skjedde. Jeg var ikke til stede selv, derfor vaager jeg ikke aa gaa inn i detaljer hva som skjedde. I ettertid er vi veldig glad for at ingen ble skadet, ingen penger ble tatt, ikke noe fotokamera eller pass forsvant. Det har vi lov aa si i ettertid. Vi satt oppe til langt paa natt og proevde aa snakke om det som hadde skjedd. Samtidig oppleves saant veldig forskjellig. Dette er ikke ukjent i karnevalstiden. Da kommer turister fra hele verden og blir lett offer for bander.  Jeg er selv veldig paa vakt og saa plutselig tre tenaaringer som skulle ta meg. Sprang som besatt og kom meg i sikkerhet. Samtidig laerer det oss at vi nesten ikke kan vaere nok forsiktige. Vi som turister er maal for ran. Rio har et kjempeproblem med tanke fotball-VM i 2014 og OL i 2016. Vi skulle som sagt gjerne vaert denne opplevelsen foruten samtidig er jeg veldig takknemlig for at utfallet ble slik det ble.

Vi kom frem til barnehjemmet tirsdag ettermiddag. Her bor naa 22 barn. Jeg merker nok at alt er ikke som det en gang var. Oekonomien er blitt veldig stram og maten som serveres er veldig sparsommelig. Finanskrisen merkes mye mer her enn hjemme. Kontakten med barna ble fort etablert. Facebook og MSN er ordnet.

Onsdag leide vi buss og tok barna med oss til en park med svoemmebasseng. Sol og varmt og barna storkoste seg. Kvelden hadde vi paa barnehjemmet. Jeg har tidligere faatt kritikk for at elevene ikke har faatt nok tid paa Abrac. Haaper de faar nok tid denne gang, samtidig som dagene fyker fra oss.

I dag torsdag har vi vaert og besoekt et stort norsk bistandsprosjekt. Her hentes 150 barn ut fra slummen hver dag. Det blir som en form for skolefritidsordning hvor barna leker og laerer og faar et par maaltider til dagen. Her faar de ogsaa tannlege og legehjelp, datakurs og faar laere aa spille instrument. Maalet er aa motivere barna til en fremtid med skolegang. I saa tilfelle vil de vaere berget for et liv i slummen. Uten skolegang staar man aller bakerst i koen i Brasil og de er det alfor mange av. Etter dette besoeket dro vi inn i slummen og fikk moete tre forskjellige familier. Foerst en som jobber paa Abrac. Vi fikk komme inn og se hvordan de bodde. Hun igjen fulgte oss ut til de andre. Vi besoekte en mor med 9 barn som ble kastet paa gata i fjor. Da elever paa Karmoy FHS hoerte det, hogde de opp 200 sekker ved og sendte pengene til henne. Dermed fikk hun reist nytt hus til seg og barna. Det blir veldig sterkt aa se dette, ikke minst aa se at det nytter. Siste familien vi besokte bodde ekstremt daarlig. En mor paa 25 aar med 11 barn. Det saa ut som en soeppelhaug. 4 i en seng. Kjoekkenet var en grue ute paa plassen. Jeg tror de fleste foelte dette ble veldig sterkt. Vi kan bare gaa ut av dette og lukke doeren bak oss. Mens dette er virkeligheten til 5000 mennesker i denne slummen. Kanskje er det 2 millioner som bor slik i Sao Paulo. Ingen vet, for disse menneskene blir ikke regnet med i mantallet. De har ingen verdi. Samtidig skjer det endringer i Brasil. Det ser vi som har hatt kontakten med landet i noen aar. Presidenten setter inn tiltak og de vil virke paa sikt. Bl. a skal alle ha et maaltid mat til dagen. Det er ikke alltid det smaker saa godt, men suppen er veldig naeringsrik. Moedre som jobber, har naa fatt gratis barnehageplass. Leksehjelp er ulovlig aa utoeve for andre enn foreldre. Hvis barna gaar paa skole, blir foreldrene premiert med oekonomisk stoette fra myndighetene. Alt dette er tiltak som vil virke paa sikt. Men de har en lang vei aa gaa.

Resten av dagen er: Bli kjent med byen Mogi. Kl 17.30 samler jeg alle og tar de ut til det store shoppingssenteret her. I morgen drar vi inn og blir naermere kjent med Sao Paulo by.

Fredag morgen: Alt er bra med gruppen. Stine har bursdag. Det har blitt vaerforandring her. Faktisk litt kaldt i natt. Det ble litt av en overgang. Vi ble jo vant med 45 gr i Rio og 35 gr her i Sao Paulo. Det er overskyet og noen regnbyger innimellom. Samtidig gaar de fleste i shorts, saa i forhold til kalde Norge er dette ingen ting aa klage paa. Vi drar om 30 minutt innover til Sao Paulo.

Loerdag: Vi er ved reisens slutt. I dag er det frisoer og kos. Litt shopping og avslutning i kveld med pizza paa barnehjemmet. Jeg skal selv lage den paa et pizzeria her i Mogi. For aa si det rett ut, saa kan de ikke lage pizza her. De hiver oppaa alt de har. Dermed blir det helt feil.

Gaarsdagen ble en sterk opplevelse, jeg vaager paastanden den sterkeste paa hele turen. Foerst dro vi som sagt til Sao Paulo, en halvannen time med tog og metro. Vi vandret litt i sentrum foer vi dro til en av de stoerste bygningene i byen. Her har de heis som tar oss 34 etasjer opp. Det koster ingenting og utsikten er fenomenal. Vi ser bare by saa langt man kan se. Det stopper ikke. Ingen er helt sikre paa hvor mange som bor her, offisielt er tallet 18 millioner, men de klarer ikke aa telle alle pga alle favelaene hvor mange ikke er registrert. Derfor kan byen ha langt flere innbyggere. Folk kommer hit fra hele Brasil for aa faa jobb. Her er alle verdens store fabrikker etablert, bl.a alle bilfabrikker har store avdelinger. Alle biler til Soer Amerika blir produsert i Sao Paulo. Her sier de at i Rio danser man, mens i Sao Paolo jobber de. Problemet igjen er at det er ikke jobb til alle som vil, dermed blir det store sosiale problemer som slumomraader.     Etter vi hadde sett paa utsikten, dro vi ned til et kjempestort marked eller forretningsomraade. Her kan man gaa i ukevis. Billig som bare det. Problemet vaart er vekten paa kofferten.                                                                   Vi dro videre til en koselig restaurant og feiret Stines bursdag. Her betaler man ca 50 kr og saa kan man spise alt man vil. Kelnerne kommer hele tiden med grillkjoett, saa stopper man naar magen ikke klarer mer. Veldig godt og alt tilbehoer som salater, ris, pasta etc er inkludert i prisen.

Jeg var denne gangen veldig skeptisk til aa oppsoeke gatebarn. Jeg tenker da paa hendelsen i Rio. Ungdommene saa jo mange mennesker paa vei til restauranten som laa paa gaten. Dermed kunne det gjerne vaere nok.          Vi hadde to brasilianere med som hjelpere. Saa jeg tok en av de med meg og gikk et kvarter ut i byen. Der moette vi 20 barn som bodde under en bro. Jeg spurte om de var sultne og om vi skulle komme tilbake med mat. Da ble det jubel. Saa vi gikk tilbake til vaare ungdommer og ba om at de som ville kunne gaa innom Mc Donald og kjoepe et par hamburere og en cola. Hvis ikke kunne de oensket aa vaere med, kunne en brasilianer vaere igjen. Men alle ble med. Jeg tror dette ble et veldigt sterkt moete. Foerst jublet de da vi kom. Jeg ble helt tatt paa sengen da alle gatebarna foerst av alt foer de fikk mat samlet seg og sang og takket Gud for maten. Her fraatser vi i mat, saa moeter vi mennesker som normalt lever av maten de finner i bosset utenfor Mc Donald. Dette er barn som ingen vil ha noe med aa gjoere. De sitter aller nederst ved menneskehetens bord. De blir jaget av alle, forhatt og sett ned paa. Tenk deg da hvordan de reagerer naar plutselig noen fra verdens rikeste land setter seg ned med dem og gir dem mat. Plutselig er det noen som ikke behandler dem som rotter. Det var flere jenter. Den ene vaager ikke bo hjemme. I saa tilfelle blir hun seksuelt misbrukt av sine to eldre broedre. Da er det bedre paa gaten. Det som gjorde mest inntrykk paa meg var gutten paa 10 aar som hadde mistet en fot. Han gikk rundt og hinket med sine krykker. Alle bruker lim som de sniffer. Da glemmer de behovene vi alle har for kjaerlighet og mat.  Det var hardt aa gaa fra de. De froes saan og jeg tror de fleste ga det de hadde av klaer. Taarene randt mens vi gikk hjemover. Vi kan lukke igjen doeren og dra rett inn igjen i vaar velstand der vi kan oppnaa og realisere alle vaare droemmer.

Jeg gruer meg til morgendagen. Da skal vi ta avskjed med barna paa barnehjemmet. De har allerede faatt en slik stor plass. Amanda paa 13 kommer til aa graate. Jeg vet det. Jeg kjenner det allerede. Hun ble dratt inn i vaskemaskinen rett foer vi kom. Hele armen ble oedelagt. Beinet stod rett ut. Alle scener og muskler ble oedelagt. Hun ble kjoert til offentlig sykehus. De har fatt alt paa plass. Ny skinne inni armen, men hun ser ikke ut. Hele overarmen er traaklet. Hadde hun kommet paa privat sykehus der man maa betale, hadde det ikke blitt merke. Naa er hun stygt merket for livet. Saann er Brasil. De rike faar alt, men de fattige????? Amanda og de andre har som sagt faatt en kjempeplass i hjertene vaare, saa avskjeden kommer til aa bli sterk. Vi drar klokken fire i morgen til flyplassen. Flyet gaar kl 20.05 , vi lander i Amsterdam kl 11.30 og videre ankomst Stavanger kl. 15.30 og Karmoy Fhs kl. 18.15.

Vi er kommet hjem, trøtte og slitne, men med opplevelser for livet. Nå må ingen falle for fristelsen til å ta tidlig kveld. Klarer man å holde ut til 24.00, er man fort inne i døgnrytmen igjen.

Vi kom til skolen kl. 18.50. Stor velkomstfest. Ballonger overalt og masse klemming. Meny: Kjøttkaker og erterstuing med tyttebærsyltetøy. Kan det bli mer norsk?

Jeg er utrolig takknemlig for å få lov å lede en  gruppe med slike positive ungdommer. Helt fantastisk. Gleder meg til å møte gjengen igjen i morgen etter lunch. Det blir nok sterkt. Jeg har laget en powerpointfremstilling på flyet som vi skal se om gatebarna i Sao Paulo. Veldig fint med så mange flotte kommentarer fra familie og foreldre. Takk skal dere ha.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende